Abstract
Vinteren 2015 offentliggjorde regjeringen Solberg, sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti, hva som skal være Norges klimamål for 2030; innen 2030 skal Norge redusere klimagassutslipp med 40 prosent sammenlignet med nivået i 1990. Det som imidlertid er nytt med denne målsettingen er at Norge ønsker å samordne klimamålet med EUs forpliktelse for samme periode. Suverenitetsavståelse blir altså sett på som en større mulighet sammenlignet med en uavhengig, nasjonal klimapolitikk. Dette utgjør dermed problemstillingen for oppgaven; hva kan forklare den norske regjeringens ønske om å oppfylle klimamålet for 2030 sammen med EU? Oppgaven svares på via et tredelt teoretisk perspektiv hentet fra institusjonell teori og politisk entreprenørskap. Oppgaven finner at 2030-målet markerer en norsk klimapolitisk endring fra global kostnadseffektivitet til europeisk kostnadseffektivitet. Dreiningen er likevel et resultat av tidligere norske klimapolitiske vedtak tatt på begynnelsen av 1990-tallet. I tillegg finner oppgaven at klimamålet ikke er et resultat av faglige vurderinger gjort i embetsverket, men at det snarere var et politisk produkt drevet frem av regjeringspolitikere fra Høyre. Ønsket om en EU-tilknytning hadde derfor ikke noe med EU i seg selv å gjøre, men var utelukkende drevet av et internt behov, der EU ikke ble sett på som noe annet enn en strategisk løsning på en nasjonal utfordring.