Sammendrag
Granmatriske (Lactarius deterrimus), er en av de norske matsoppene som vokser i symbiose med røtter av gran over hele landet. Tidligere studier på de ulike soppartene har vist at β-glukan som er en type polysakkarid og utgjør en viktig del av soppcelleveggen, er kjent på grunn av sine immunmodulerende og antitumor aktivitet. Dermed var det av interesse å studere strukturen av polysakkarider isolert fra granmatriske og bestemme i hvilken grad β-glukaner med immunmodulerende effekt forekommer i matsopper som vokser i Skandinavia. Legumain er et proteolytisk enzym og som er involvert i mange inflammatoriske tilstander som slag, ateroskleroser og er i tillegg assosiert i kreftpatogenesen. I den forbindelse ble effekten av prøvene på legumainaktivitet i makrofager testet. Vannekstraktet og alkaliekstraktet av granmatriske som ble kalt henholdsvis WLd og ALd, ble karakterisert i forhold til karbohydratssammensetning, bindingsforhold, og molekylvekt. Karakteriseringen av WLd viste innehold av to ulike glukaner, α-1→4 og β1→3 glukan med sidekjeder i posisjon 6, hvor β1→3 glukan har forgreningspunkter på hver 3.glukoseenhet i hovedkjede. I tillegg viste analysene at WLd inneholder et heterogalaktan, α-1 →6 galaktan med forgreining i posisjon 2 med en terminal ikke-identifisert 6-deoksyheksose. HPLC- analysen viste at WLd består av tre molekylvekts-populasjoner. Den første populasjonen har molekylvekt på rundt 2 800kDa, populasjon nummer to har molekylvekt på ca.170kDa og den tredje populasjonen har molekylvekt på 17kDa. Ekstraktet ble så fraksjonert på basis av molekylstørrelse på en gelfiltreringskolonne. Etter gelfiltrering ble WLd delt opp i fire fraksjoner, WLd 1, WLd 2 WLd 3 og WLd 4. De tre første fraksjonene ble analysert videre på HPLC og hadde molekylvekter på henholdsvis 3 456, 219 og 18kDa. Resultater fra GC-MS analysen viste at alle fraksjoner inneholdt β-1→3 glukan, mens WLd 3 utmerket seg med innhold av α-1→4, β1→3 glukaner og et heterogalaktan. GC-MS og NMR-analysene på WLd etter behandling med enzymet α-amylase, viste reduksjon i alfa-glukaner. Basert på metanolyse, GC-MS og NMR-analysene, som viste at det er stort sett glukose i ALd, kom det frem at ALd inneholder to ulike glukaner, α-1→4 glukan og β-1→3 glukan med sidekjeder i posisjon 6, hvor β-1→3 glukan har forgreningspunkter på hver 6. glukoseenhet i hovedkjede. HPLC- analyse av ALd med en TSK-5000 kolonne ga lave signaler på grunn av dårlig vannløselighet, i tillegg viste analysen at ALd består av to molekylvekts-populasjoner. Molekylvekten til den første populasjonen var rundt 3 000kDa og er sannsynligvis aggregater, mens den andre populasjonen representerte den lavmolekylære delen med molekylvekt på 335kDa. ALd ble behandlet med α-amylase og videre undersøkt på metanolyse, HPLC og GC-MS. Resultatene viste at andelen av α-1→4 har gått ned men resultatene etter partiell hydrolyse ikke viste forbedring av ALd løselighet. RAW 264.7 celler ble stimulert med WLd, WLd 3, ALd og de enzymbehandlete prøvene av vannekstraktet og alkaliekstraktet (WLd AB og ALd AB), samt den hydrolyserte prøven ALd H2. De vannløselige prøvene ga en sterk hemming av legumainaktivitet mens ALd og den hydrolyserte prøven, som var dårlig løselig, viste ingen effekt på legumainaktivitet. Den enzymbehandlete prøven av alkaliekstrakt ga en hemming av legumainaktivitet. Resultatene samsvarer ikke med en tidligere studie som viste at partikulært β-glukan vil hemme legumainaktivitet i stor grad mens vannløselig β-glukan ikke gjør det (Berven, Skjeldal et al. 2015). På grunn av mistanken om tilstedeværelse av LPS i prøvene, kunne vi ikke konkludere med sikkerhet at det var β-glukan i prøvene som førte til hemming av legumainaktivitet.