Abstract
Utgangspunktet for denne studien er å finne ut hvordan barne- og ungdomspsykiatere brukes i BUP og se på hvordan denne ressursen kan utnyttes enda bedre. For å belyse disse temaene har jeg sett på teorier og empiri knyttet til organisasjonsstruktur, oppgaveforskyvning og motivasjon. Det er en kvalitativ studie, der seks barne- og ungdomspsykiatere fra seks ulike helseforetak i Helse Sør-Øst er intervjuet. Målet var å utforske hvordan barnepsykiaterne beskriver sin arbeidssituasjon og hvordan de trives med den. Hvilke forslag barnepsykiaterne har til hvordan deres kompetanse kan utnyttes enda bedre, få frem deres tanker om hvordan tjenesten kan utvikle seg til å bli enda bedre for pasientene, samt sikre at tjenesten fyller kravene myndigheten setter. Hovedfunnene er at det er lite definert hvordan legeressursene skal brukes i BUP, og at det er uavklart hvilket ansvar overlegene har. Det som er gjennomgående i alle intervjuene er et høyt engasjement for pasientene og det barne- psykiatriske fagfeltet. Det beskrives et stort arbeidspress og det fremkommer en bekymring for om man vil orke en slik arbeidssituasjon i et livsløpsperspektiv. Det fremkommer også at det er store forskjeller i hvordan de ulike foretakene har organisert tjenesten og hvordan pasientflyten er. Min hovedkonklusjon er at det bør ansettes flere legespesialister i BUP for å kunne fylle de kravene helsemyndighetene setter til tjenesten som skal leveres, men at man i tillegg kan utnytte de spesialistene man har på en mer hensiktsmessig måte. Måten BUP er organisert skaper noen utfordringer, slik at det kan være hensiktsmessig å se på hvordan virksomhetene er organisert, samt sikre at det blir en tydeligere oppgavefordeling mellom de ulike profesjonene. Det vil være nødvendig å tydeliggjøre spesialistene rolle i BUP, og spesialistenes ansvar og myndighet bør avklares. Forståelsen av hva som motiverer kunnskapsmedarbeidere blir viktig for å kunne utvikle tjenesten.