Abstract
Denne oppgaven utforsker utfordringene miljøbevegelsen i Nordvest-Russland står ovenfor. Arbeidet tar utgangspunkt i teori som forsøker å forklare det russiske samfunnet og den russiske miljøbevegelsen. Analysen gjøres i lys av miljøbevegelsens utvikling fra Sovjetunionens siste dager og fram til i nåtiden, og baseres på kvalitative funn fra dybdeintervjuer med russiske miljøaktivister. Diskursanalyse benyttes for å gi et bilde av den overordnede konflikten som ligger bak de konkrete problemene Russisk miljøbevegelse møter; denne oppgaven tar i hovedsak for seg problemene med og rundt loven om utenlandske agenter av 2012. Loven om utenlandske agenter har en klar negativ effekt på russisk miljøbevegelse, og da særskilt på det som defineres som profesjonelle organisasjoner. Disse organisasjonenes aktivitet er avhengig av utenlandsk støtte, og de er derfor hovedmålet for loven om utenlandske agenter. Loven brukes som et instrument for å paralysere uroelementer og forsøke å unngå systemforandring som ikke er kontrollert ovenfra og ned. Likevel er loven om utenlandske agenter kun én del av et større sett med utfordringer miljøbevegelsen står overfor. Jeg tolker det slik at det hele bunner i en diskursiv konflikt innad i Russland. Denne er basert rundt et internt skille mellom «dem», de utenlandske agentene, og «oss», patriotene. Denne dikotomien forsterkes av statlig kontroll over mediene, og en befolkning som er passivisert. Den diskursive makten i Russland er skjev i statens favør, og dette gjør det svært vanskelig for miljøorganisasjonene å yte motstand. Russiske myndigheter støtter opprettelsen av statlig sponsede NGO-er som støtter statens oppfatninger. Disse erstatter det uavhengige sivilsamfunnet og gjør det mulig for myndighetene å få det til å framstå som at de tar sivilsamfunnet på alvor. Uavhengige organisasjoner må velge mellom å føye seg etter presset fra staten og bli mindre kritiske, eller å stå med ryggen rak og risikere å rammes av loven om utenlandske agenter og andre sanksjonsformer. Presset fører til at organisasjonene i større grad driver med selvsensur, noe som gjør skillet mellom uavhengige og statsstøttede organisasjoner mindre åpenbart. Totalt sett skaper systemet gråsoner, og begrenser mulighetsrommet miljøbevegelsen kan benytte seg av; ifølge miljøbevegelsen selv har situasjonen endret seg radikalt i tiden etter 2012.