Abstract
Denne oppgaven er skrevet basert på interesse for idrett og idrettspolitiske forhold. Perioden mellom 1960 og 1990 var en periode hvor det skjedde mye i den storpolitiske verden. På tidlig 60-tall var verden på randen av atom-krig, på 1970-tallet ble den polariserende politikken mellom Øst og Vest avløst av en periode med avspenning og tilnærming mellom stormaktene, før det igjen på slutten av 1970-tallet, og spesielt etter Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, kom en ny periode med spenning mellom Vest og Øst. Siden en storkrig ikke var et ønskelig scenario for hverken Østmaktene eller Vestmaktene, måtte man finne andre – fredeligere - måter å drive konkurranse på. Idrett, og spesielt toppidrett, var en slik måte å vise styrke på. I denne oppgaven har jeg tatt for meg idrettens kår i de utfordrende kald-krigsårene, og har spesielt sett på den olympiske idrettsbevegelsen. Doping og anti-doping ble etter hvert et vesentlig aspekt ved toppidretten i denne perioden. Derfor undersøker denne oppgaven forsøkene på å innføre et regulert system for dopingtester i en tid hvor kampen mellom øststatene og veststatene var sterk på idrettsbanen. Hadde Sovjetunionen og de andre øststatene et «løsere forhold» til doping enn veststatene? Og kan resultatene fra OL si noe om hvem som hyppigst brukte dopingmidler? Dette er noen av spørsmålene som denne oppgaven reiser. Oppgaven bruker i hovedsak resultater fra de Olympiske leker for å se på styrkeforholdet mellom de kapitalistiske og sosialistiske landene.