Abstract
Bakgrunn: Utgangspunktet for denne hovedoppgaven er programmet Nurse-Family Partnership (NFP), som har blitt bragt til Norge for pilotering i perioden 2016-2019. NFP er et sykepleierbasert hjemmebesøksprogram som tilbys til risikoutsatte førstegangsfødende fra graviditet til barnet er 2 år. Formålet med oppgaven er å undersøke hvordan den initielle implementeringen har forløpt, med overordnet fokus på å identifisere fremmende og hemmende faktorer for den tidlige piloteringen. Håpet er at resultatene vil ha overføringsverdi til lignende implementeringsarbeid og implikasjoner for det videre arbeidet til NFP i Norge. Metode: Oppgaven er et selvstendig forskningsprosjekt, basert på eget innsamlet datamateriale. Vi benytter to former for triangulering: kombinasjon av to datainnsamlingsverktøy (intervju og spørreskjema) og to analysemetoder (Measures of Implementation Components [MIC; Fixsen et al., 2008] og tematisk analyse). MIC er forankret i implementeringsrammeverket Active Implementation Drivers, som utgjør det teoretiske grunnlaget for denne studien. Utvalget bestod av elleve informanter, fra flere nivåer av organisasjonen: saksbehandler, klinisk fagsjef og teamledere og familiesykepleiere fra begge implementeringsområder (Rogaland og Oslo). Basert på MIC, utviklet vi to spørreskjema og tre intervjuguider, og gjennomførte individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer. Datamaterialet analyseres ved hjelp av MIC og tematisk analyse. Den metodologiske trianguleringen gjør det mulig å undersøke om inkluderingen av tematisk analyse vil gi et additivt bidrag til resultatene fra MIC, hvilket er en sekundær problemstilling i oppgaven. Resultater/diskusjon: Av fremmende faktorer fremstår egenskaper ved programmet i seg selv og hvordan det bidrar til å sikre opprettelsen av interne og eksterne støttesystemer som avgjørende. Kvaliteter ved organisasjonskulturen later til å fungere som en drivkraft for utprøvingen. Arbeidet med å tilpasse NFP til norske sosiokulturelle forhold pågår, og det er sikret en politisk forankring for piloteringen. Av hemmende faktorer, fremstår henvisnings- og rekrutteringsproblemer som mest presserende. Uforutsette forsinkelser og samarbeidsvansker med enkelte henvisende instanser er bidragsytere til dette. Programmet er i en piloteringsfase, preget av ressurskrevende tilpasningsarbeid og usikkerhet rundt programmets effektfullhet og fremtid i Norge. Selv om arbeidet med tilpasning pågår, er det noen sosiopolitiske og kulturelle forskjeller mellom Norge og eksisterende NFP-land som vanskeliggjør implementeringen. Konklusjon: Inkludering av tematisk analyse hadde et additivt bidrag til resultatene fra MIC. Resultatene indikerer at implementeringen har kommet godt i gang, tross noen uforutsette problemer i oppstarten. Oppgaven peker på noen problemområder som bør forbedres for optimal implementering. NFP kan være et egnet middel for forebyggingsarbeid i Norge. Det er imidlertid uvisst om programmet vil nå sine rekrutterings- og utfallsmål.