Abstract
I denne boken skriver forskere med ulik faglig bakgrunn om konkrete situasjoner, i nåtid og i fortid, der temaet å være fremmed og hjemme i samme rom står i sentrum. Forskergruppen bak boken har arbeidet med dette stoffet i noen år nå, men i løpet av høsten 2015 og våren 2016 ble temaet radikalt aktuelt gjennom «flyktningkrisen». I 2017 er temaet igjen annerledes: Motstanden mot flyktninger og migranter vokser, mest synlig i Trumps USA, men også i en rekke europeiske land. Uansett skiftende politiske konstellasjoner, det handler helt konkret om hvor mange «fremmede» som skal få være i samme rom, og i ekstreme tilfeller: om våre rom i det hele tatt skal ha noen fremmede. Noen mener det er bedre å hjelpe mennesker der de er. Det er et stadig sterkere synspunkt i alle nasjonalistiske og populistiske grupperinger, både i vårt land og internasjonalt. Når dette sies om mennesker på flukt, betyr der de er vanligvis konfliktens nærområder. Mennesker som drives på flukt på grunn av borgerkrig i Syria skal helst hjelpes i nabolandene, slik at de ikke reiser langt fra nærområdene og kommer som fremmede til oss.
Spørsmålet og utfordringen er hvordan en annen og mer generøs utvikling kan begrunnes og praktiseres. Denne boken handler ikke først og fremst om flyktningkrisen og de forskjellige politisk begrunnete forslag som dukker opp til enhver tid. Men vi håper at det vi presenterer kjennes relevant, også for dem som leter etter de gode argumenter, de viktige praksiser og noen skisser av alternativer. Vårt tema er hvilke etiske forpliktelser som følger av det å være i samme rom, hva slags menneskelighet vi er forpliktet på fordi vi deler rom, og hvilke former for asymmetri som kommer til syne og som vi bør kritisk motarbeide når vi er i samme rom.