Abstract
IT-arkitekturfaget har tradisjonelt hatt fokus på grundige analyser, basert på målbilder, for å sikre at IT-systemer implementeres på en måte som understøtter langsiktige behov på en kostnadseffektiv måte. Når rammebetingelsene endrer seg, og systemeiere ønsker seg raskere leveranser av endringer, kan denne tilnærmingen komme til kort. I oppgaven undersøkes hvordan arkitekturprosessen i NAVs IT-avdeling kan balansere behovene for kontroll på over helheten i en omfattende systemportefølje, og en smidigere systemutviklingsprosess. Normative og empiriske kilder beskriver mulige løsninger på mange utfordringer, men tilbyr ikke noe helhetlig rammeverk som dekker behovene for smidige arkitekturprosesser i store organisasjoner. Teorien som er undersøkt i denne oppgaven er oppsummert i et rammeverk som tar utgangspunkt i modeller som beskriver arkitekturprosessen (Tang, Avgeriou, Jansen, Capilla, & Ali Babar, 2010) og arkitekturaktiviteter (Li, Liang, & Avgeriou, 2013). Rammeverket skiller arkitekturprosessen og -aktivitetene fra konteksten de utføres i. (Kruchten, 2013). Rammeverket utgjør et forventet mønster, som sammenlignes med det empiriske mønsteret som dannes av funnene (Yin, 2013). Funnene viser at arkitekturarbeidet i NAV ikke oppleves som smidig. Hindringene for en smidig tilnærming er dels knyttet til konteksten arkitekturprosessen utføres i, dels til praksis blant arkitektene og i utførelsen av selve arkitekturarbeidet. Behovet for å håndtere risiko i en omfattende systemportefølje har ført til rigide kontrollfunksjoner og praksis. Det kan også være utfordrende å få finansiert tiltak som er nødvendige for å sikre at systemene er smidige. Interessenter i prosessen kommuniserer lite direkte og muntlig, noe som gjør det vanskelig å etablere en felles forståelse av arkitekturen. Utfordringene som beskrives av informantene i NAV er i stor grad sammenfallende med utfordringer som beskrives i litteraturen. Basert på dette foreslås tiltak for å forbedre arkitekturprosessen, gjennom å tilpasse innsats og omfang av arkitekturarbeidet etter risiko-nivå, etablere mer direkte, muntlig kommunikasjon mellom sentrale interessenter, og delegering av myndighet fra arkitektene til utviklingsmiljøene. I tillegg til med forbedringer av selve prosessen, bør arkitekturmiljøet sikre forståelse i organisasjonen for nødvendigheten av tiltak som sikrer systemenes smidighet.