Abstract
Bakgrunn: Bakterienes resistens mot antibiotika er et alvorlig og økende problem både i Norge og globalt. Økende resistens skyldes dels økt forbruk av antibiotika og dels økt spredning av resistente bakterier ved stor reiseaktivitet både til og fra Norge og globalt. For å begrense, redusere og holde antibiotikaforbruket innen fornuftige rammer, slik at det utvikles minst mulig resistens, er det viktig med kontinuerlig overvåking i helsevesenet. Hensikt: Hensikten med denne masteroppgaven var å undersøke om de retningslinjene vi har for rasjonell bruk av antibiotika i Norge, ble fulgt i perioden 2000 - 2015. Dette skulle undersøkes både i primær- og i sekundærhelsetjenesten. Materiale og metode: Materialet i denne studien besto av 56 artikler som ble funnet gjennom systematiske søk av publisert materiale i følgende tidsskriftdatabaser: Pub Med, Web of Science og i Tidsskrift for Den norske legeforening. Søket ble avgrenset til perioden fra 1.januar 2000 til 31.desember 2015. Resultater: Forbruket generelt av antibiotika og i særdeleshet av de bredspektrede, økte betydelig i både primær- og sekundærhelsetjenesten i løpet av 15 års perioden som helhet. I allmennpraksis økte forbruket mest av makrolider. Luftveisinfeksjoner utgjorde generelt 75 % av alle infeksjonene der, og to tredeler av den mengde antibiotika som ble forskrevet i årene 2002-2011, var rettet mot denne type infeksjonene. I sykehjem ble det funnet store variasjoner i bruk av antibiotika. Urinveisinfeksjoner var det som forekom hyppigst der. Likevel, i siste del av perioden har det blitt registrert nedgang i antibiotikabehandling av bronkitt og sinusitt, nedgang i antibiotikaforbruk ved forskrivning av vent- og-se resept og strengere fluorokinolonbruk mot cystitt. I sykehus økte antibiotikaforbruket generelt med 17 % og de bredspektrede med ca. 30 % fra 2002-2011. Her økte forbruket av karbapenemer og tredje generasjons cefalosporiner mest. De fleste sykehus hadde egne regimer for antibiotikaprofylakse ved kirurgi som var i samsvar med retningslinjene i varierende grad. Når det gjelder behandling av livstruende infeksjoner, spesielt sepsis, var det et overforbruk av bredspektrede antibiotika. På grunn av begge overforbruket av bredspektrede antibiotika og økt resistens var det behov for endring av empirisk behandling iht. resultater av blodkulturene ved Oslo Universitetssykehus, i mer enn halvparten av tilfellene i begynnelsen av perioden. Konklusjon: Økt antibiotikaforbruk i allmennpraksis er en indikator på at retningslinjene ikke ble fulgt i tilstrekkelig grad selv om det er vist en lett forbedring ved for eksempel behandling av infeksjoner som skyldes virus. Økt forekomst av antibiotikaresistens forhindrer etterlevelse av retningslinjene i sykehus i stor grad. Det er nødvendig med videre arbeid for å øke etterlevelsen både i primær- og sekundærhelsetjeneste, ved å bruke effektive tiltak for å implementere retningslinjene på et tilfredsstillende nivå og å gjøre dem tilgjengelige til alle aktører i norsk helsevesen.