Abstract
Denne masteroppgaven er en studie av norske relikvieskrins arkitektoniske utforming og en analyse av begrepet mikroarkitektur. Oppgaven tar i hovedsak sikte på å identifisere mimetiske kvaliteter som er forankret i den arkitektoniske utformingen av et utvalg relikvieskrin fra middelalderen. Hypotesen går ut på at det arkitektoniske formspråket slike relikvieskrin har, er et resultat av hvordan det troende mennesket i middelalderen oppfattet hellige gjenstander og at slike gjenstander hadde ulike spirituelle funksjoner. Oppgaven innledes med en undersøkelse av begrepet mikroarkitektur. Mikroarkitektur er et forholdsvis nytt begrep innen middelalderforskning, og har i senere tid blitt et utrykk mange er opptatt av. Oppgaven vil forsøke å rydde opp i meningsinnholdet i utrykket ved å analysere fenomenet. Dette vil ligge som et bakteppe for min videre studie av arkitektoniske relikvieskrin. Et av oppgavens viktigste argumenter i er at den arkitektoniske utformingen av slike skrin representerer noe større enn seg selv. Det baserer seg på at man i middelalderen hadde en allegorisk forståelse av det guddommelige, og at arkitektur sådan kunne representere det Himmelske Jerusalem. Oppgavens utvalgte eksempel er Filefjellskrinet. For å underbygge analysen av skrinets arkitektoniske utforming vil jeg undersøke objektets kontekst i middelalderen. Den religiøse praksisen vil bli omtalt i kapittelet om relikviekulten. Deretter vil funnene fra begrepsanalysen anvendes for å forklare hvordan skrinets utforming hadde egenskaper for middelaldermennesket. Skrinets performative egenskaper som visuell gjenstand vil bli diskutert i kapittelet der skrinet blir belyst av mikroarkitektur. Oppgaven inkluderer et utvalg av middelalderens filosofiske og religiøse tekster om tidens oppfatning av optikk og forståelse av synssansen. Med utgangspunkt i skrinets performative egenskaper satt i sammenheng med middelalderens oppfatning av materialitet og optikk vil jeg argumentere for at Filefjellskrinet kunne ansees som et hellig objekt. Samtidig vil jeg argumentere for at skrinets arkitektoniske utforming sett i sammenheng med middelalderens eksegetiske praksis kan representere noe større enn seg selv og fungere som et spirituelt redskap.