Abstract
Å intervenere tilsier å gripe inn. Det samme gjelder for kunstneriske intervensjoner. Men der en alminnelig intervensjon kommer overraskende på den mottagende part er kunstneriske intervensjoner ønsket av den mottagende part da denne type intervensjon ofte er bestilt. I selskap med kunstneriske intervensjoner finner man gjerne invitert kritikk og institusjonskritikk som tilsier et kritikkgrunnlag i interveneringen. En institusjon inviterer således én eller flere kunstnere inn i institusjonen for å kritisere, problematisere og belyse aspekter ved institusjonen – en form for selvevaluering. Dette var tilfellet ved Museum Stavanger i 2014 da de åpnet utstillingen Hvem eier historien? Makt kunst og demokrati i forbindelse med markeringen av grunnlovsjubileet. Museum Stavanger ble konsolidert i 2010 og har siden den gang bestått av fem fagavdelinger og fire ulike fagtradisjoner: kunst, kulturhistorie, naturhistorie og sjøfart og industri. I anledning Hvem eier historien inviterte Museum Stavanger inn 8 lokalt tilknyttende kunstnere med fri tilgang til museets samlinger i det de skulle se nærmere på hvordan museet fungerer og hvordan institusjonen forteller historier. Dette var Museum Stavangers første anledning til et så omfattende tverrfaglig samarbeid etter konsolideringen. Utfordringene viser seg således å være mange da fagtradisjonene har helt ulike utgangspunkt og ståsteder. Særskilt ser man forskjellene mellom den kunstfaglige tradisjon og de andre fagtradisjonene på Museum Stavanger. Ulikhetene kommer spesielt til syne i møtet mellom fagavdelingene og kunstnerne. Dette møtet viser seg å manifestere et forhandlingsaspekt som strekker seg langt utenfor Museum Stavangers rammer. Denne studien undersøker hvordan Museum Stavanger som konsolidert institusjon benytter seg av kunstneriske intervensjoner. Studiens utgangspunkt og case er prosjektet og utstillingen Hvem eier historien? Makt, kunst og demokrati. Studien baserer seg videre på å undersøke hvordan bruken av kunstneriske intervensjoner i et større perspektiv omhandler forhandlinger av museenes autoritet. Det viser seg at Museum Stavanger bruker kunstneriske intervensjoner som et selvrefleksivt verktøy i møte med kunstnerne og det er i dette møtet forhandlingene av museenes autoritet skjer. Fagavdelingene blir i møte med kunstnerne satt i en posisjon hvor de må se på seg selv med nye øyne og revurdere sin egen autoritet som forvaltere og formidlere av vår kulturarv.