Abstract
Bakgrunn Implementering av medisinsk forskning er ofte tilfeldig og langsom. Tidligere forskning, som har fokusert på hva som hemmer og fremmer implementering, har dessverre ikke funnet en endelig løsning på problemet. Den aktuelle studien søker å identifisere ulike triggere som kan føre til at organisasjonens ansatte ser seg nødt til å tilpasse innholdet i et nytt undervisningsprogram for nyretransplanterte pasienter. Den forsøker også å frembringe kunnskap om hvordan disse faktorene kan påvirke innholdet og kvaliteten på programmet. Metode Innsamlingen av data er gjort gjennom et semi-strukturert fokusgruppeintervju som ble gjennomført på et tidspunkt hvor helsepersonellet ikke hadde tatt i bruk den nye ideen og derfor manglet en del kunnskap om ideens innhold og konsekvens. Informantene jobbet ved et stort universitetssykehus i Norge og representerte tre avdelinger som alle samarbeidet om transplantasjonsbehandling til en bestemt gruppe pasienter. Dataene ble transkribert og kodet gjennom kvalitativ innholds-koding. De ble analysert med bakgrunn i et interaksjonistisk perspektiv med teoretisk forankring i to metaforteorier av henholdsvis Michel Serres og Kjell Arne Røvik. Resultater Det var fire fokusgrupper som bestod av totalt fire leger og 24 sykepleiere. Informantene trakk frem at tilgjengelig tid, ressurser, prosedyrer og kvalitetsstudier etter implementering var viktige vektorer med tanke på de ansattes behov for å tilpasse det nye pasientundervisningsprogrammet for nyretransplanterte. I tillegg ser det ut til at persepsjoner og kunnskap er med på å stimulere personellet til å tilpasse den nye intervensjonen. Analysene tyder på at tilpassing kan være en viktig bidragsyter for å optimalisere tjenestene, men samtidig gir det økt fare for at organisasjonen mister oversikt. Informantene etterlyser derfor at organisasjonen måler kvalitet på behandlingen og tjenestene slik at personellet kan føle seg trygge på at de leverer et godt tilbud.