Abstract
Bakgrunn: Underernæring forekommer hyppig blant sykehjemspasienter. Dersom tilstanden ikke behandles er de negative konsekvensene mange. Underernæring gir økt risiko for morbiditet og mortalitet, nedsatt kognitiv, fysisk og sosial funksjon, redusert livskvalitet og økte helsekostnader. Underernærte pasienter i sykehjem blir ofte ikke identifisert og pasientene får ikke behandlingen de i følge lovverket har krav på. Det er derfor viktig å forske på hvilke metoder som kan bidra til bedret ernæringspraksis i sykehjem. Formål: Formålet med denne masteroppgaven var å evaluere om prosjektet ” Tverrprofesjonelt samarbeid for å sikre kvaliteten på ernæringsarbeid i sykehjem” medførte bedret ernæringspraksis ved en sykehjemsavdeling i en større by i Norge. Metode: Studien var en kvantitativ prosessevaluering med et pre-test post-test design. Data tilknyttet ernæring ble hentet fra pasientjournaler til pasientene som bodde i sykehjemsavdelingen i perioden prosjektet pågikk. Data ble hentet ut ved baseline og midtveis i prosjektperioden (baseline n=33, sluttmåling n=40). Resultat: Ved midtveisevaluering var det en økning i dokumenterte individuelle ernæringstiltak og tilrettelegging i forbindelse med måltider. Det var signifikant økning i dokumentasjon av pasientenes matpreferanser, tilrettelegging av psykososialt miljø, praktisk tilrettelegging før og under måltid, bruk av tilpasset kost, og mellommåltid. Det var også en betydelig økning i dokumentasjon av reduksjon av stimuli, her var endringen nær statistisk signifikant. Det var signifikant økning i andel pasienter med Ernæringstiltaksplan, og dokumentasjon av ernæringsinntak i tiltaksplanene økte. Det var derimot signifikant nedgang i andel pasienter der vekt var registrert månedlig de siste 3 månedene og i andel pasienter som fikk ernæringsstatus vurdert. Resultatene indikerer mangelfull bruk av retningslinjene som medfølger kartleggingsverktøyet Ernæringsjournal. Konklusjon: Det handlingsorienterte forskningssamarbeidet medførte bedret ernæringspraksis i form av økt dokumentasjon av individuelle ernæringstiltak samt praktisk og miljømessig tilrettelegging i forbindelse med måltider. I tillegg fikk flere av pasientene Ernæringstiltaksplaner. Det var en nedgang i andel pasienter med dokumentert vekt og ernæringsstatus fra baseline til sluttmåling. Mangelfull bruk av veiledningen som medfølger kartleggingsverktøyet Ernæringsjournal kan ha medført at underernærte pasienter og pasienter i ernæringsmessig risiko ikke har blitt identifisert.