Abstract
Denne masteroppgaven handler om Johan Sverdrup, og hvordan den parlamentariske styreformen utviklet seg fra 1884-1889. Oppgaven belyser blant annet hva regjeringen Sverdrup har bidratt med i norsk statsskikk. Etter regimeskiftet i 1884 var det ulike oppfatninger rundt hva en parlamentarisk styreform egentlig innebar, noe som førte til strid mellom partiene og fraksjonene på Stortinget. Oppgaven identifiserer tre forskjellige syn på parlamentarismen blant stortingsrepresentantene og regjeringen i 1888 og 1889. Felles for de tre linjene var en forståelse av at parlamentarisme betydde flertallsstyre. Det var en konservativ linje hvor en fant Høyre, som avviste parlamentarismen. Videre var det en pragmatisk linje hvor en fant Sverdrup og regjeringen. De mente at en måtte forstå flertallet bak regjeringens som et flertall i overordnede saker, men ikke som et fast og sikkert flertall i hver enkelt sak. Til slutt var det en ideologisk/radikal linje forfektet av Rene Venstre, som mente at en parlamentarisk regjering bare kunne være en flertallsregjering som lente seg på stortingsflertallet. Oppgaven viser også dragkampen og krysspresset Johan Sverdrup måtte forholde seg til som regjeringssjef. Mellom Sverdrup og kongen i visekongesaken, regjeringen og kongen i saken om St. Olavs orden, samt i en analyse av hvor grensene i statsforvaltningen lå. Dragkampen mellom regjeringen og Stortinget belyses blant annet gjennom menighetsrådssaken. Videre gjennomgås fire mistillitsforslag i 1888 og 1889 med tilhørende debatter, splittelsen av Venstre i fraksjonene Rene Venstre og Moderate Venstre, og hvorfor regjeringen til slutt måtte gå i 1889. Til slutt følger en overordnet diskusjon om regjeringen Sverdrups betydning i moderne politisk system og historie.