Hide metadata

dc.contributor.authorSvedenborg, Helena
dc.date.accessioned2017-02-07T22:27:29Z
dc.date.available2017-02-07T22:27:29Z
dc.date.issued2016
dc.identifier.citationSvedenborg, Helena. "Hver for seg og samlet" En kritisk analyse av femten barnesakkyndige erklæringer med et eksplisitt fokus på kjønn og foreldreskap. Master thesis, University of Oslo, 2016
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/10852/53698
dc.description.abstractFormålet med studien var å undersøke om det forelå noen eksplisitte og implisitte tolkningsrammer (vedrørende kjønn) som preger hvordan den sakkyndige vurderer og posisjonerer foreldre i barnesakkyndige erklæringer. Bakgrunnen for valg av problemstilling er forskning som har pekt på en «kjønnet praksis» i barnevernet, hvor foreldre vurderes ut fra ulike standarder. Forskerne hevder at barnevernet har et selektivt fokus på mor og hennes omsorg, mens fedrene i liten grad utredes og stilles til ansvar. Dette bryter med en politisk vedtatt likestillingsideologi, og medfører samtidig en risiko for en utilsiktet forskjellsbehandling, som kan resultere i feilslutninger om barns fremtid. Psykologer som påtar seg oppdrag for barnevernet, vil måtte ta stilling til, og vurdere mødre og fedre. Dermed er det også en mulighet for at de påvirkes av kjønnede tendenser. Siktemålet har vært å utforske dette nærmere gjennom å foreta en kritisk analyse av femten barnesakkyndige erklæringer. Tematikken anses å ha vesentlig betydning for barn og foreldres rettsikkerhet, da erklæringene ofte tillegges stor vekt i den rettslige saksgangen. Det kan også åpne opp for kritiske korrektiv og diskusjon, som på sikt kan øke kvaliteten på de vurderinger som fattes. Studien er et selvstendig prosjekt med anonymisert datamateriale fra Barnesakkyndig Kommisjon (BSK). Metode: Femten barnesakkyndige erklæringer ble analysert ved hjelp av kritisk diskursteori og fortolkende metodikk, og med et særlig fokus på «kjønnede betydninger» og subjektposisjoner. Resultat: Avhengig hva som lå til grunn for bekymringen i saken (brudd i form av vold eller svikt i form av forsømmelse), dannet det seg noen kjønnede mønstre i måten den sakkyndige vurderte foreldrene. Der hvor far var mistenkt for vold, rettet den sakkyndige blikket mot mor og hennes omsorg. Den implisitte diskursen så ut til å være at «en god mor kan kompensere for fars mulige vold». Mødrene ble enten posisjonert som kompenserende eller å forsømme. Mødre som kompenserte var sensitive og nære i sine samspill, hadde rutiner, tok ansvar for egen helse og var i stand til å beskytte barna. Mødre som forsømte ble vurdert å ikke beskytte barna mot far. I sakene hvor mor var mistenkt for vold, beveget den sakkyndige seg bort fra den mulige volden og over på mødrenes emosjonelle tilgjengelighet. En mulig diskurs så ut til å være at «mødre er ikke voldelige». Fedrene ble aldri posisjonert i forhold til barna, og deres omsorgsevne ble ikke utredet. De ble posisjonert på utsiden av mor- barn relasjonen. I den andre gruppen av saker var det mistanke om forsømmelse. Der det var mistanke om kognitiv svikt hos mor, ble mødrene vurdert ut fra sine samspill og relasjon til barna, mens fedrene ble vurdert etter sin grad av innsikt i mødrenes vansker. Fedrene ble også her posisjonert på utsiden av mor- barn relasjonen. I sakene hvor både far og mor var mistenkt for forsømmelse, ble mødrene posisjonert som lite egnet, mens fedrene ble fremstilt med et utviklingspotensiale. Konklusjon: Funnene tyder på en kjønnsessensialistisk tolkningsramme, hvor de sakkyndige, implisitt, stiller ulike krav og forventninger til foreldre. Mødre synes i større grad enn fedre, å tillegges betydning og vekt i omsorgen for barna, mens fedre posisjoneres på sidelinjen, som enten truende eller irrelevant. Studien diskuterer resultatene opp mot rådende sosiokulturelle tendenser, herunder en økt sensitivitet for barns behov, spenninger mellom et likestilt og et komplementært foreldreskap, samt strengere krav til faglig ekspertise i barnevernet. Det trekkes også veksel på Haavinds (2006) postulat om et «dobbelt sett av foreldrestandarder». En hypotese er at de kjønnede tendensene opprettholdes og legitimeres av kulturelle forestillinger om barns utviklingsbehov og det som forstås som «barnets beste». Studien konkluderer med et behov for økt refleksivitet rundt kjønn i sakkyndighetsarbeid.nob
dc.language.isonob
dc.subject"kjønn og omsorg"
dc.subject"barnevern"
dc.subject"foreldreskap"
dc.subject"utviklingsstøttende tilknytning"
dc.subject"Barnesakkyndighet"
dc.title"Hver for seg og samlet" En kritisk analyse av femten barnesakkyndige erklæringer med et eksplisitt fokus på kjønn og foreldreskapnob
dc.typeMaster thesis
dc.date.updated2017-02-07T22:27:29Z
dc.creator.authorSvedenborg, Helena
dc.identifier.urnURN:NBN:no-56854
dc.type.documentMasteroppgave
dc.identifier.fulltextFulltext https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/53698/1/Endelig-oppgave-Helena-Svedenborg.pdf


Files in this item

Appears in the following Collection

Hide metadata