Abstract
Altertavlen i St. Wolfgangskirche i Schneeberg, er den første altertavlen som er spesielt laget for et luthersk kirkerom, og er dermed et interessant objekt for å studere altertavler i overgangen fra senmiddelalder til reformasjon. Oppgavens tema er å undersøke denne altertavlen med blikk for hva den uttrykker og hvilken religiøs funksjon den kan ha hatt i gudstjenesten og troen. Altertavlens meningsinnhold har tradisjonelt vært utlagt som en visualisering av Luthers lære om frelse gjennom tro alene, og funksjonen har vært antatt å være hovedsakelig didaktisk. I min tilnærming forutsetter jeg at meningsinnholdet ikke er fastsatt, forutbestemt og enhetlig, men skapes gjennom en gjensidig påvirkning mellom samfunn, verk og betrakter. Betrakteren gis en viktig rolle både i den detaljerte analysen av altertavlens motiver og i tilnærmingen til altertavlens mulige funksjoner. Der et viktig perspektiv at altertavlens opprinnelige betraktere hadde med seg erfaringsbakgrunn fra senmiddelalderens kultur og religion; de ble ikke plutselig religiøse i luthersk forstand den dagen Schneeberg ble underlagt lutherske styresmakter. Hva tro, religion og fromhet er for den enkelte kan læres, innøves og erfares på flere måter som i varierende grad involverer fornuft, følelser og sanser. Derfor går jeg i dybden i noen av Luthers skrifter for å undersøke retoriske strategier og få tak i hva begreper som Kristus i hjertet, ordet, troen og sakramentet kan bety for den troende. Den lutherske religion er ikke bare en trosbekjennelse eller lærepunkter som skal forstås med fornuften; det sentrale er troen på Guds løfter om frelse i Kristus, der troen forstås som tillit til at dette er er sant og overbevisning om at gjelder også for meg. Konklusjonen er at altertavlens nye funksjoner i luthersk sammenheng er gjemt under den tradisjonelle overflaten og at altertavlen ikke bare taler til intellektet, men har flere lag av betydning som også kan engasjere betrakterens følelser. Altertavlen iscenesetter og anskueliggjør luthersk religion ved å vise i bilder hva troen er og et sammensatt bilde av hvem Kristus er. Preken, sakramenter og altertavle bidrar sammen i kirkens forkynnelse, som selvstendige deler som formidler noe i seg selv i sitt eget språk. Altertavlen sett i en slik utvidet forstand, er da ikke bare illustrasjon av teologiske sannheter eller ritualer som ellers skjer i kirkerommet. Den har en selvstendig mulighet til å påvirke betrakteren og bevirke tro og forandring.