Abstract
Kjell Askildsens "Vennskapets pris" var en utgivelse som vakte oppsikt da den utkom høsten 2015. Den 86 år gamle forfatteren hadde ikke utgitt noe nytt siden "Hundene i Tessaloniki" (1996), og dårlig syn har gjort ham ute av stand til å skrive. Dette er en undersøkelse av hvilke kriterier som ble benyttet i vurderingene av denne novellesamlingen. De spesielle omstendighetene rundt utgivelsen gjør det nødvendig å anlegge et bredt perspektiv. Til grunn for undersøkelsen av anmeldelsene ligger at kritikkens kvalitetsvurderinger ikke bare beror på litterære og estetiske kvaliteter, men også journalistiske og etiske kriterier. Selv om disse kategoriene delvis er interrelatert, mener jeg det er nyttig å dele kriteriene inn i noen hovedkategorier, fordi det tydeliggjør hva kritikerne vektla i vurderingene av "Vennskapets pris". For å skape en forståelse av anmeldernes forventningshorisont i møte med novellesamlingen, har jeg også gjort en diskursanalyse av Askildsens posisjon innenfor den litterære institusjonen i Norge. Jeg finner at "Vennskapets pris" er en utgivelse som trekker i andre retninger enn de rent litterære, kvalitetsvurderingene bygger også på journalistiske og etiske kriterier. Blant annet blir det sensasjonelle ved utgivelsen trukket frem. Måten anmelderne i stor grad vektlegger det genetiske kriteriet viser at de tidligere utgivelsene i forfatterskapet utgjør en viktig del av kritikernes forventningshorisont, og underbygger oppfatningen av Askildsen som novellemesteren i norsk litteratur. Jeg finner også at flere av anmelderne peker på et mulig etisk problem i det at Askildsen ble overbevist av to redaktører om at disse novellene burde utgis, selv om han tidligere har gitt uttrykk for at han synes at noen av dem ikke er gode nok.