Oslo Symposium - kulturkrig i Norge? En diskursanalyse av påstanden «våre verdier trues» i kristenkonservative taler sett i lys av den amerikanske «kulturkrigen»

Abstract

I min masteroppgave analyserer jeg taler fra den kristenkonservative konferansen Oslo Symposium i 2015. Arrangørene bak symposiet mener selv at de står i en «verdikamp», og spør i programmet til 2015-symposiet: «Våre verdier trues – har vi mot og styrke?». Denne setningen, som både er påstand og spørsmål, har formulert viktige spørsmål for oppgaven. Hvordan forstås her verdier? Hvem inngår i det som er vårt? Hvem truer? Oslo Symposiums mål er å mobilisere «grasrota» i Norge til vekkelse og verdikamp og øke de kristne verdienes plass i offentligheten. Tidligere forskning har foreslått en parallell til den amerikanske såkalte «kulturkrigen», der man i likhet med Oslo Symposiums verdikamp finner seg marginalisert i en sekulær, politisk korrekt offentlighet. Med utgangspunkt i Ernesto Laclau og Chantal Mouffes diskursteori og Judith Butlers teori om framing, analyserer oppgaven sentrale begreper ved Oslo Symposium som blant annet abort, kjønnspolaritet og islam for å undersøke hvordan disse artikuleres og hvorvidt det finnes likheter med den amerikanske «kulturkrigen». Analysen av «kulturkrigen» tar utgangspunkt i Bill O’Reillys bok Culture Warrior som ser seg selv som en kulturkriger på «the T-warriors», «tradisjonalistenes», side. Både i kulturkrigen og i Oslo Symposiums verdikamp finner man en oppfatning om et svakt, verdirelativistisk og multikulturelt Europa grunnet svekkelse av den tradisjonelle kristne familien, innvandring og en sterk politisk venstreside. Dette har sammenheng med en frykt, som Michel Houellebecq formulerer i romanen Underkastelse, for at muslimer føder flere barn (og har således også sterkere verdier) enn de kristne. Slik vil, i følge dette synet, som er beslektet med Eurabia-konspirasjonen, muslimene til slutt havne i en flertallsposisjon i Europa. Analysen bekrefter at det finnes et ideologisk slektskap mellom den amerikanske kulturkrigen og Oslo Symposiums verdikamp, og at deres grunnleggende antagonisme på flere måter er uttrykk for samme diskurs med røtter i evangelikalsk kristendom i det de erklærer «krig» for sine verdier. Analysen viser at kulturkrigsdiskursen påvirker synet på verden både innenfor og utenfor hjemmets fire vegger – og respektive landegrenser. Kampen for ens verdier innebærer indre «åndskamp» i møte eksterne, truende aktører i skikkelse av radikal islam og sekularisme. Kulturkrigen således en kamp om definisjonsmakten til å fiksere innholdet i verdibegrepet som kristent og konstituerende for et nasjonalt «vi», og uttrykk for en ekskluderende diskurs, der muslimer faller utenfor diskursens ramme.