Engler styrtet til scenen. En analyse av Kjersti Horns teateroppsetning Styrtet engel (2013) som adaptasjon av Per Olov Enquists roman Nedstörtad ängel (1985)

Abstract

I denne oppgaven analyserer jeg Kjersti Horns teateroppsetning Styrtet engel (2013) som adaptasjon av Per Olov Enquists roman Nedstörtad ängel (1985). Med begreper hentet fra multimodalitetsteori og teoretikerne Gunther Kress og Theo Van Leeuwen, undersøker jeg hvordan den multimodale teaterforestillingen formidler mening gjennom andre semiotiske ressurser enn det skriftlige, relativt monomodale forelegget. På grunn av oppgavens begrensede omfang har jeg konsentrert meg om to modaliteter, musikk og kropp, som er valgt ut på grunn av sine åpenlyse preg på forelegget. Jeg undersøker hvordan Horn spiller videre på romanens musikalitet og kroppslighet. Med fokus på de to elementene drøfter jeg hvordan Horn utnytter teatrets mediespesifikke muligheter idet romanen overføres til et audiovisuelt medium. Underveis i analysen ser jeg funnene i lys av Hans-Thies Lehmans begrep om det postdramatiske teatret. Dette er en retning innenfor teatersjangeren som motiverer bruken av multimodalitet. I det tradisjonelle dramatiske teatret har verbalteksten en opphøyd posisjon. Det postdramatiske teatret er derimot et ikke-hierarki hvor alle modaliteter i utgangspunktet er likestilte. Her har samtlige semiotiske ressurser muligheten til å opptre som dominerende element. Med utgangspunkt i Lehmans begreper ”musikalitet” og ”fysikalitet”, diskuterer jeg de to modalitetenes posisjon i Horns adaptasjon. Jeg drøfter hvorvidt de dominerer over verbalteksten, til tross for at oppsetningen har en roman som forelegg. Jeg diskuterer hvorvidt de to modalitetene tilføyer nye aspekter som utvider scenens mening, eller om de først og fremst underbygger de øvrige semiotiske ressursene. Jeg drøfter dessuten hvorvidt musikalitet og fysikalitet kan sies å oppnå en narrativ funksjon i teaterforestillingen. Dette til tross for at de to modalitetene formidler et uspesifikt uttrykk. Som overordnet mål for analysen ser jeg teateradaptasjonen i lys av Linda Hutcheons begrep om rekontekstualisering. Med fokus på forestillingens spillested og medvirkende aktører, diskuterer jeg hvordan Horns overføring av Enquists roman til en ny kontekst påvirker verkets mening og tema.