| dc.description.abstract | Israel forsøker å presentere Jerusalem som en forent by, hvis udelelige egenskap er basert på Jerusalems rolle som jødenes religiøse, historiske og politiske hovedstad. Den politiske dimensjonen av "å bygge landet Israel" er en fundamental, men samtidig en skjult komponent av enhver bygning som blir konstruert. Den politiske virkeligheten dette skaper er ofte mer konkluderende og dominerende enn hva den stilmessige, estetiske og sensuelle effekten av hva en bygning kan kommunisere. "Ingen er fullstendig fri fra striden om rom", skriver Edward Said, "og det handler ikke bare om soldater og våpen, men også ideer, former, bilder og forestillinger." 27. juni, to uker etter at Seksdagerskrigen endte i 1967, ble 64 kvadratkilometer land og ca. 69 000 mennesker annektert inn i den vestlige delen av Jerusalem. Med de nye grensene skulle Gamlebyen, 28 palestinske landsbyer, jorder, vekstområder, samt deler av ørkenen forenes og transformeres til én hellig, evig, udelelig hovedstad. Hvordan kan et land bli bygget når det eksisterer en allerede gjenværende motstand til etableringen av det nye rommet og arkitekturen? I Israel, og i dette tilfellet Jerusalem, kan man se at arkitektur i likhet med konflikt er en fortsettelse av politikk. Ved å studere elementer hvor Israel har skrevet seg selv inn i forskjellige urbane og arkitektoniske prosesser gjennom arkitektur (og byplanlegging), vil denne masteroppgaven undersøke noen av de visuelle aspektene ved transformeringen av Øst-Jerusalem i tiden etter 1967 og frem til i dag. Dette vil belyse hvordan arkitekturen spiller inn i konflikten om Jerusalem, i kampen mellom to kjempende nasjoner. | nob |