Abstract
I norsk, svensk, færøysk, og i noen grad dansk, kan perfektum partisipp av enkelte verb ta verbkomplementer med perfektum partisipp-form (f. eks. Jeg har prøvd å dratt). Jeg omtaler dette fenomenet som partisippkongruens. Partisippkongruens er fakultativt, og medfører ingen semantisk effekt. Dette skiller fenomenet fra den obligatoriske formlikheten mellom verb i kanoniske pseudokoordineringer. Kongruens mellom verb generelt (verbal trekkongruens) er blitt analysert som en effekt av restrukturering. Restrukturering er det fenomenet at to verb oppfører seg som ett predikat med hensyn til syntaktiske operasjoner som virker innafor et lokalt setningsdomene. Restrukturering er leksikalsk betinga – det forekommer med ei begrensa gruppe verb. I denne oppgava presenterer jeg norske korpusdata som viser at distribusjonen av partisippkongruens med ulike førsteverb støtter restruktureringsanalysen av partisippkongruens. Vi får ytterligere støtte for analysen fra andre setningstyper som innebærer restrukturering i norsk. Jeg presenterer en analyse av partisippkongruens innafor leksikalsk-funksjonell grammatikk (LFG). Det er flere steder blitt observert at partisippkongruens er spesielt utbredt i setninger der de involverte verba ikke er del av en perfektumkonstruksjon, men uttrykker kontrafaktivitet (f. eks. Du skulle prøvd å dratt). I den norske litteraturen er partisippkongruens blitt behandla som noe anna enn partisippkongruens i perfektumkonstruksjoner. Jeg presenterer korpusdata som viser at sjøl om partisippkongruens generelt er mer utbredt i kontrafaktiske kontekster, ser de to typene kongruens ut til å være gjenstand for ganske like leksikalske betingelser. Med verb som tar verbkomplementer som forstås som framtidige relativt til matrisetida, som vurdere, finner vi partisippkongruens nesten utelukkende i kontrafaktiske kontekster. Jeg foreslår at dette skyldes at komplementet til slike verb er spesifisert for tempus, og at dette blokkerer restrukturering når matriseverbet sjøl er spesifisert for tempus. Dette er tilfelle i perfektumkonstruksjoner, men ikke i kontrafaktiske konstruksjoner.