Abstract
Bakgrunn En signifikant andel barn i verden opplever traumatiske hendelser og uten behandling kan traumeeksponering lede til en rekke mentale vansker. Effektive behandlinger vil kunne være nødvendig for å forhindre belastningene på enkeltindividet og for samfunnet, og den terapeutiske alliansen har vist seg som en robust prediktor for behandlingsutfall. Terapeutens bidrag inn mot å bygge en god allianse har vist seg å være viktig, men få studier har undersøkt dette, og enda færre studier har undersøkt hva terapeuter kan gjøre for å bygge en god allianse innen traumefokusert behandling av barn. Barn utsatt for traumer kan ha større vansker enn andre barn med å utvikle gode relasjoner da de kan oppleve problemer med å stole på andre. Dette kan gjøre alliansebygging med barn utsatt for traumer til en potensiell utfordring. Studien undersøker hvilke alliansebyggende strategier terapeuter benytter seg av i arbeid med barn utsatt for traumer, samt hvordan dette er relatert til allianse. Målet er å bidra til økt viten om virkningsfulle strategier for å bygge gode allianser. Metode Studien baserer seg på innhentet datamateriale fra en større forskningsstudie ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Utvalget består av 56 barn i alderen 10 til 18 år. Barna har blitt henvist til BUP gjennom vanlig prosedyre og alle har signifikante posttraumatiske stressreaksjoner etter å ha opplevd én eller flere traumatiske hendelser. Alliansebyggende strategier måles gjennom Adolescent Alliance Building Scale i time to, og den terapeutiske alliansen med Thearpeutic Alliance Scale for Children i time seks. Deskriptive analyser, faktoranalyse, korrelasjonsanalyser og enkel, lineær regresjon ble brukt som statistiske analyser for å undersøke hvordan terapeuter benytter seg av alliansebyggende strategier og deres sammenheng med allianse. Resultater Strategier terapeutene i studien brukte mest var å få frem barnets opplevelser og de hadde høy grad av struktur, som betyr at terapeuten snakket mye i timen og barnet fikk tilsvarende lite rom til å snakke. Strategier som å presentere seg selv som en alliert, utforske barnets motivasjon, fremme tro på endring og utøve kognitiv restrukturering ble benyttet i mindre grad enn andre strategier i dette utvalget. Kun grad av struktur, når det ble kontrollert for alder, viste en negativ signifikant sammenheng med allianse. Konklusjon Det er mulig det er behov for andre alliansebyggende strategier med barn utsatt for traumer på grunn av mellommenneskelige problemer og symptomatologien til traumatiserte. Resultatene fra denne studien kan tyde på at strategiene slik de er formulert i AABS ikke fanger opp tilstrekkelig grad av gode alliansebyggende strategier for barn utsatt for traumatiske hendelser. Det er behov for videre studier på hva terapeuter kan bidra med i alliansebygging med barn utsatt for traumer i Norge.