Er aleksitymi et relevant begrep? En teoretisk redegjørelse av aleksitymibegrepet

Abstract

Oppgavens formål har vært å undersøke aleksitymibegrepets kliniske relevans. Problemstillingen blir belyst gjennom empiriske studier og teoretiske betraktninger knyttet til det psykodynamiske rammeverket. Oppgaven kan anses som en analyse/avklaring av aleksitymibegrepet og tar for seg en grunnleggende forståelse av aleksitymi som fenomen. Aleksitymi kan forstås som vansker med å identifisere og differensiere følelser fra kroppslige fenomener, vansker med å beskrive følelser for andre mennesker, begrenset forestillingsevne og et eksternaliserende kognitivt tankemønster. Aleksitymi er et konstrukt som blir mye brukt i psykologisk forskning med en økende bruk de siste 20 årene, og har vist en høy prevalens i flere ulike pasientpopulasjoner. Oppgaven vil redegjøre for hvordan aleksitymibegrepet har blitt operasjonalisert, historisk bakgrunn og empiri knyttet til nevropsykologiske korrelater, prevalens og stabilitet. Aleksityme vansker vil bli illustrert gjennom et klinisk eksempel hentet fra litteraturen, samt relevant materiale fra egne kliniske erfaringer. Aleksitymibegrepet vil bli drøftet i lys av psykodynamisk teori knyttet til driftsteori og objektrelasjonsperspektiv. Jeg tar utgangspunkt i den psykodynamiske tradisjonen fordi disse teoretikerne med utgangspunkt i egne kliniske erfaringer lenge har arbeidet med problemstillinger relatert til observerte aleksityme symptomer. Det er min vurdering at de har fremsatt nyanserte teorier om mulige underliggende mekanismer for aleksitymi. Empiri kan tyde på at aleksitymi kan ha viktige implikasjoner for et terapeutisk forløp. Aleksityme pasienter har tidligere blitt referert til som «anti-analysander» og det har blitt hevdet at aleksityme pasienter ikke er egnet for psykoterapi. Allikevel virker aleksitymi å være et ukjent begrep blant flere klinikere. Å kjenne den empiriske og teoretiske kunnskapen knyttet til aleksitymi kan hjelpe terapeuter til å gjenkjenne pasienter med aleksityme vansker og utvikle mer effektive intervensjoner i møte med disse pasientene.