En tunnelbanestasjon basert på menneskelige verdier? - en kontekstuell analyse av Håkon Mjelvas arbeid med Grorud T-banestasjon (1962-66) i lys av senmodernismens holdning til arkitektur og drabantbyutvikling

Abstract

Da den senmodernistiske arkitekten Håkon Mjelva tegnet Grorud T-banestasjon (1962-66) for byggherren Tunnelbanekontoret hadde han allerede arbeidet med reguleringsplanen for Ammerud - drabantbyen som T-banestasjonen skulle ligge i utkanten av. Etterkrigsårene var en tid der arkitektrollen var i endring, og Mjelvas arbeid med Grorud T-banestasjon illustrerer nettopp dette. Det var et offentlig, teknisk betinget byggeoppdrag, der det praktiske hensyn allerede var inkorporert i byggherrens planer før arkitekten ble engasjert. Mjelvas oppgave handlet dermed i større grad om å gi stasjonsbygget en passende arkitektonisk form. På den andre siden hadde han en planleggerrolle i utformingen av det tilstøtende boligfeltet, som også kom til å ha en innvirkning på bruken av T-banestasjonen. Denne oppgaven studerer Håkon Mjelvas bidrag til Grorud T-banestasjon. Dette belyses hovedsakelig ved hjelp av Christian Norberg-Schulz sin samtidige teori "Intentions in Architecture" (1963), der konseptet han fremlegger som byggeoppgavens «symbolmiljø», har vært helt sentralt. På den måten knyttes senmodernismens sosialpsykologiske ideprosjekt til den visuelle behandlingen av stasjonsarkitekturen, og flere arkitekturhistoriske tendenser ved etterkrigstiden sammenstilles. Masteroppgaven er på mange måter en studie av senmodernismens sosiale agenda med utgangspunkt i "Intentions in Architecture", så vel som en studie av Håkon Mjelvas intensjoner for Grorud T-banestasjon knyttet til drabantbyutvikling og tunnelbanestasjonen som bygningstype.