Forebygging av diabetes type 2 blant pakistanere i Norge.

Abstract

Bakgrunn: Pakistanere i Norge har større risiko for å utvikle type 2 diabetes (T2D). Dette er både genetisk og miljøbetinget. Formålet med denne litteraturstudien er å kritisk vurdere litteratur som viser metoder og muligheter for å kunne forebygge denne livsstilsykdommen blant pakistanere bosatt i Norge. Metode: Oppgaven bygger på gjennomgang av relevant litteratur, som ble søkt opp ved hjelp av Helsebiblioteket med søkeordene «pakistani and prevention and norway». Resultatet fra helsebiblioteket ledet meg videre til Pubmed, hvor jeg gjentok de samme søkeordene. Det dukket om artikler hvor to av forfatterne gikk igjen. Dermed gikk søket direkte på forfatternavn Eivind Andersen og Viktoria Hjellset. Veilederen min anbefalte meg å søke på Anne Karen Jenum på grunn av hennes store prosjekt innen diabetesforebygging i Norge. Resultatene som kom fra disse forfatterne gav meg studier som var del av forfatternes store prosjekter, FAM-prosjektet (Fysisk aktivitet og minioritetshelse), Innvadiab og MoRo-prosjektet. Jeg fikk totalt 134 treff, men inkluderte 16 studier i denne studien. Resultater: På grunn av det kulturelle skillet mellom kjønnene tok de ulike studiene seg for hver sin kjønnspopulasjon. Andersen med sitt FAM-prosjekt så på pakistanske menn, og intervensjon ved hjelp undervisning og fysisk aktivitet. Hjelsett tok for seg kvinnene i det pakistanske miljøet fra Søndre Norstrand som et utvalg. Anne Karen Jenum hadde sitt store prosjekt med intervensjon i en hel bydel med høy andel minoriteter, og ikke bare pakistanere. Resultatene fra Andersen og Hjellsett viste at det ved hjelp av undervisning med kulturelt tilpasset opplæring i grupper og tilrettelagt fysisk arbeid i grupper viser gode resultatet i form av redusert risiko for å utvikle T2D. MoRo-prosjektet til Jenum avdekket en høyere prevalens av T2D enn antatt. Prosjektet til Jenum inkluderte alle minoriteter fra Romsås og Furuset og ikke spesifikt pakistanere, men de ble inkludert i dette prosjektet på grunn av sin store relevans i forhold til T2D og forebygging. Resultatene fra MoRo-prosjektet indikerer også økt fysisk aktivitet og endring av kosthold som beste forebyggende tiltak- Konklusjon: Alle de gjennomgåtte studiene viser store likheter i forhold til resultater. Økt fysisk aktivitet og sunnere kosthold er nøkkelen til å få redusert risikofaktorer for utvikling av T2D. Det er en vanskelig målgruppe å nå frem til på grunn av kulturelle barrierer og lite deltagelse i samfunnet forøvrig. Studiene viser til gode resultater ved gruppe-intervensjon. Legene bør bli flinkere til å ta i bruk grønn-resept-ordningen for å kunne aktivere frisklivssentralene til å etablere slike tilrettelagte gruppeundervisnings og gruppetrenings opplegg. Fastlegen er den som sitter med nøkkelen til rekruttering til frisklivssentraler, og kan dermed bidra stort i sitt forebyggende arbeid for T2D blant den pakistanske befolkningen i Norge.

Purpose: Pakistani living in Norway has high risk to develop Type 2 diabetes (T2D). It is both genetically and environmental conditional. Aim of this study is to critically consider literature that shows methods and facilities to prevent this lifestyle disease among Pakistanis living in Norway. Method: Review of relevant literature was searched in helsebiblioteket.no with the words «Pakistani and prevention and Norway». Results from Helsebiblioteket guided me further to Pubmed, where I repeated these searching words. Pubmed suggested nine articles according to my searching words. Since these nine articles were not enough, I searched directly on author names Eivind Andersen and Viktoria Hjellset. My mentor recommended me to search studies from Ann K. Jenum, because of her huge efforts in work of diabetes prevention. Results from these authors gave me studies from these authors big projects, the FAM-project, Innvadiab-project and MoRo-project. In my search process I totally got 134 hits, and I included 16 studies in this review. Result: According to strict cultural differences each project focuses on particular gender. Andersen with his FAM-project focused on intervention among Pakistani men. This intervention was group focused education and physical activity. Hjellset had her focus on Pakistani women from Søndre Nordstrand, and had an intervention with group education and physical activity in groups. Anne K. Jenum had entire suburban area with majority of minorities as a focus group, not only Pakistanis. Results from Andersen and Hjellset showed that it is possible to reduce risk for T2D among Pakistani women and men with culturally adaptive education in groups and physical activities in groups. Jenums MoRo-project revealed higher prevalence of T2D than expected. This project by Jenum included all minorities from Romsås and Furuset, and not only Pakistanis, but I included in this project because of great result according to prevention of T2D. Results from MoRo-project indicate also that changing of food habits and more physical activity are the most important preventive measures. Conclusion: All these reviewed studies show similarities in their results. Increased physical activity and healthier diet are key factors to reduce risk for developing T2D. Pakistanis are difficult focus group to reach as population because of cultural differences and little participation in society. Studies show good results in group interventions. General practitioners should use «grønn-resept»/»Green Prescription» to activate the Frisklivssentrals to arrange group related education and group related physical activities. General practitioners are those who are sitting with key to recruit people to the Frisklivssentral and can in some extend prevent development of T2D among Pakistanis living in Norway.