Abstract
I Joseph Conrads roman An Outcast of the Islands (1896) blir leseren presentert for flere situasjoner og redegjørelser som ser ut til å understreke at forståelse er knyttet til en subjektiv fortolkningsprosess. I oppgaven foretar jeg en narrativ analyse av verket, med hovedvekt på kognitiv narrativ teori, som undersøker hvordan romanen gjennom sin form kan sies å tematisere forståelse som subjektiv fortolkning. Dette kommer til uttrykk på flere nivåer: på personenes, fortellerens og leserens nivå. Oppgavens første hoveddel ser på romanpersonenes fortolkninger av seg selv og andre personer, der de tilskriver seg selv og hverandre sinnstilstander, intensjoner eller egenskaper. Deres svært ulike beskrivelser av samme hendelser og personer synliggjør at forståelsen er subjektiv og kulturelt avhengig. Den andre hoveddelen demonstrerer hvordan teksten gjennom ulike narrative grep trekker oppmerksomhet mot seg selv som mediert fremstilling. Ved at tredjepersonsfortelleren foretar tydelige verdivurderinger som senere undergraves, fremstår heller ikke hans redegjørelse som stabil eller nøytral. Oppgavens tredje hoveddel undersøker hvordan presentasjoner av personenes tanker og kroppsspråk inviterer leseren av An Outcast of the Islands til å utøve en fortolkende aktivitet som speiler fortolkningsforsøkene til personene i romanen: Beskrivelser av kroppsspråk eller oppførsel oppfordrer leseren til å tilskrive personene sinnstilstander eller intensjoner. Disse beskrivelsene er videre sentrale for leserens forståelse eller fortolkning av interaksjonen mellom romanpersonene. Samtidig har flere av fremstillingene av indre monologer innsatte ellipser som indikerer en ikke-verbal mental aktivitet hos personen. Også disse ellipsene kan sies å invitere leseren til å utøve en fortolkende aktivitet. I norsk litteraturvitenskapelig sammenheng er kognitiv narrativ teori et relativt nytt felt. Oppgaven gir en ny lesning av romanen, som i sin tur kan ses som et bidrag til en utvidet narratologisk forståelse.