Abstract
Bakgrunn: Denne studien utforsker dialogen til to terapiforløp med ulike utfall. Terapeutene oppgir å arbeide ut ifra affektbevissthetsmodellen (ABT), en terapimodell med eksplisitt fokus på affektintegrasjon. Formålet med studien er å beskrive og sammenligne dialogprosessene og utfallene til de to terapiforløpene, for så å undersøke om det foreligger en sammenheng mellom prosess og utfall. Studien legger ABTs endringsteori til grunn, og det forventes at endringer i affektrepresentasjon vil vise seg på mikronivå i dialogen. Disse endringene antas å føre til bedring i utfall. Endringer og dialogprosess studeres ved hjelp av modellens hierarkiske system for affektrepresentasjon og intervensjonsfokus (ARIF). Type utfall (godt eller dårlig) er operasjonalisert i form av formelle utfallsmål. Det forventes at ulike prosesser i de to forløpene vil komme til syne, og det i terapien med godt utfall vil oppnås størst endring i evne til å representere egne opplevelser. Metode: Studiens datagrunnlag består av lydopptak fra to terapiforløp hentet fra Norsk Multisenterstudie av prosess og utfall i psykoterapi. Dette er en sammenlignende kasusstudie som anvender en «mixed-methods-tilnærming» for å studere endringer og dialogprosess i to terapiforløp. Kvalitative data er blitt kvantifisert ved hjelp av ARIF, et kodingsverktøy utviklet av ABT. Deskriptiv statistikk er benyttet for å beskrive dialogenes struktur og innhold og for å se på utviklingstrender i terapeutenes intervensjoner og pasientenes responsstil. Kvalitative observasjoner benyttes med mål om å oppnå en rikere forståelse av endringer og dialogprosess. Resultater/diskusjon: Begge dialogprosesser var kjennetegnet av variasjon og bevegelse over samtlige fokusnivåer, og viste mindre strukturelle forskjeller enn forventet. Tydelige forskjeller mellom de to dialogprosessene trådte imidlertid frem ved hjelp av kvalitative observasjoner og dialogutdrag. Dette kan peke mot en mulig svakhet ved bruk av ARIF-systemet alene. Pasienten i terapien med godt utfall viste ved terapislutt store endringer i sin evne til å representere egne opplevelser, sett ut ifra et ARIF-rammeverk. Pasienten i terapien med dårlig utfall viste liten grad av endring i sin representasjonsevne. Konklusjon: Analyse av dialogprosessene tyder på at dialogens tema og måten det snakkes om disse temaene på er sentralt for å kunne beskrive forskjeller i de to dialogprosessene. Bruken av kvalitative observasjoner ser ut til å være svært nyttig for å fylle ut bildet ARIF gir av dialogprosesser. Hva og hvordan det ble arbeidet i de to terapiene synes å ha tett sammenheng med de endelige endringene i pasientenes evne til å representere egne opplevelser. Det virker videre å være godt samsvar mellom type utfall (godt eller dårlig) og grad av endring i representasjonsnivå. Dette støtter opp under ABTs endringsteori, som postulerer at endringer i affektrepresentasjon fører til bedring i symptomer og interpersonlige problemer. Studiens omfang og design muliggjør ikke å trekke slutninger om kausalitet.