Abstract
Blå Kors og Kirkens Bymisjon er to av landets største og mest aktive organisasjoner i rusomsorgen, og er begge sentrale aktører i den brede debatten om rus i fagmiljøene, kalt rusfeltet. Disse to diakonale organisasjonene oppstod begge på slutten av 1800-tallet, og sysselsetter i dag flere tusen ansatte i sitt arbeid med rusproblematikk. I Norge har organisasjonene et felles historisk opphav, og deres felles målsetning er å hjelpe mennesker med rusproblemer. I utviklingen av landet sosialpolitiske modeller etter unionsoppløsningen, har slike ideelle organisasjoner vært sentrale for fremveksten av viktige omsorgstiltak for samfunnets marginaliserte menneskegrupper. Men organisasjonene har også motsetninger seg imellom. Selv om både Blå Kors og Kirkens Bymisjon hjelper mange mennesker hvert år, arbeider organisasjonene med forskjellige målsetninger for hva deres arbeid skal lede til. I denne sammenheng er det moderne begrepet «skadereduksjon» en nyttig indikator for å avdekke slike synspunkter. Organisasjonenes ulike fortolkninger av dette begrepet, vitner om at de diskuterer rus på måter som er ulike til en slik grad at de representerer ulike diskurser på rusfeltet. Min oppgave er en diskursanalyse som ser nærmere på organisasjonenes historiske utvikling og argumentasjon, for slik å identifisere hvilke bilder som presenteres av rus og rusmisbrukere. I oppgaven kommer det frem at organisasjonenes omtaler av rus og rusmisbrukere kan plasseres i to ulike diskurser(Avholdsdiskursen og Måteholdsdiskursen), der ulike hensyn vektlegges. Ved å dokumentere organisasjonenes varierte strategier, vil jeg identifisere hvilke bilder av rus og rusmisbrukere som fremsettes, og peke på hvilke implikasjoner disse bildene medfører.