| dc.description.abstract | Denne studien viser hvordan ulike arbeidsfellesskap i sykehjem og hjemmebaserte tjenester kan utvikles til læringsarenaer som bidrar til å styrke kvaliteten i tjenestene. Forskningsarbeidet viser hvordan de prosessuelle sidene ved kvalitetsarbeid kan anta ulike former, men også at de kan se ut til å ha noen felles og gjennomgående trekk. Et positivt eksempel er betydningen av lærende samtalestrukturer i ressursgrupper.
Studien tar opp praktiske momenter som ofte oversees i organisering av kvalitetsutviklingsarbeid som for eksempel hvordan turnusarbeidet i pleie- og omsorgstjenestene gir betingelser og har betydning for de tiltak som kan iverksettes. Studien ble gjennomført som et praktisk deltagende aksjonsforskningssamarbeid. Avhandlingen beskriver hvordan kvalitetsutviklingsarbeidet ble planlagt, tilrettelagt og gjennomført innenfor de eksisterende ressursene i pleie- og omsorgstjenestene i sykehjem og hjemmebaserte tjenester, som et likeverdig samarbeid mellom sykepleier/høgskolelektor og forsker Liv Helene Jensen og tjenesteutøvere og ledere i en kommune. Det praktiske forskningssamarbeidet innebar blant annet at vi identifiserte ressurser og problemstillinger i praksis i fellesskap og anvendte helselovgivningen med forskrifter som vurderingsnormer. Organiseringen av lærende arbeidsfellesskap i grupper i eller på tvers av avdelinger/enheter bidrog til utvikling av praksisnære kunnskapsformer som omfattet både konkrete handlinger og pasientnære situasjonsbeskrivelser, samt kritikk av etablerte arbeidsformer. Den enkelte tjenesteutøver og praksisfellesskapet bidrog til forbedringer i praksis.
Forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene (Kvalitetsforskriften) viste seg å være en nyttig vurderingsnorm i kvalitetsutviklingsarbeidet. Studien gir stemme til en viktig tilnærming for kunnskapsbasert utviklings- og fornyingsarbeid i samhandlingsreformens tid, som kan anvendes innenfor eksisterende ressurser i kommunehelsetjenesten. | en_US |