Abstract
Denne studien ser på hvordan virkemiddelapparatet fungerer for gründere i to kommuner.
Ivaretar kommunene den politiske målsettingen om at kommunene skal være førstelinje for småskala næringsutvikling og entreprenørskap, eller er det andre offenlige instanser som forventes å ta dette ansvaret? Bakgrunnen for studien er at det fra politisk hold snakkes og skrives om verdiskapning, og om hva vi skal leve av i fremtiden - etter oljen. Statistikker som jeg vil synliggjøre i denne studien viser at det er en stadig lavere etableringsaktivitet i Norge, og at bare tre av ti foretak overlever etter fem år. Studiens målsetting er å få svar på hva som kan og bør gjøres med virkemiddelapparatet for at flere velger å starte sin egen virksomhet, og at de lykkes. Med utgangspunkt i politiske beslutninger om at ansvaret for gründerne er lagt til kommunene, har jeg ved bruk av kvalitativ metode gjennomført intervjuer med tyve gründere. Ti i Bærum kommune og ti i Drammen kommune, for på den måten å innhente kunnskaper om hvilke erfaringer gründere har med kommunenes ansvar i etablerinsprosessen, og virkemiddelapparatet generelt. Studien viser at mye kan og bør gjøres. De tre viktigste grepene er: - Virkemiddelapparatet kan og bør samordnes bedre. Kommunene kan og bør sette entreprenørskap/gründervirksomhet høyere på den politiske dagsorden. Med andre ord prioritere dette området i mye større grad enn det som gjøres i dag. Sentrale politiske myndigheter kan og bør gi kommunene mer formalisert ansvar og større myndighet til å utføre denne oppgaven, og på den måten skape mer lokalt engasjement.