| dc.description.abstract | I denne oppgaven undersøker jeg hvordan sykefraværsoppfølgingen gjøres, organiseres og styres – sett fra sykmeldtes ståsted. Mer spesifikt ønsker jeg å vise hva slags arbeid og virksomhet det innebærer å være sykmeldt med dagens ordning. Ved å fokusere på det de sykmeldte til enhver tid må gjøre som følge av de lovpålagte stoppunktene utforsker jeg hvordan de organiserer oppfølgingen sin, og hvordan dette arbeidet koordineres med de andre aktørene i oppfølgingsregimet. Hensikten er å synliggjøre hvordan langtidssykmeldtes aktiviteter er koblet sammen med overordnede former for institusjonell styring, og undersøke hvilken betydning denne styringen har for deres handlingsrom. Innføringen av Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv i 2001 la grunnlaget for dagens lovpålagte oppfølgingsregime hvor tidlig og tett oppfølging, arbeidsplassforankrede tiltak, aktivitetskrav, dialog, samarbeidsrelasjoner og sykenærvær utgjør det sentrale rammeverket. Hensikten bak politikken har vært en økt aktivisering av arbeidslivets aktører, sykmeldt arbeidstaker, arbeidsgiver, lege og Nav, slik at disse i større grad tar ansvar for sykefraværet. For å sikre denne ansvarliggjøringen er aktørene underlagt et omfattende regelverk for oppfølging hvor hver aktør har definerte plikter og oppgaver som skal utføres innen gitte tidsfrister - med sikte på å få den sykmeldte raskest mulig tilbake i arbeid. Dorothy E. Smiths (2005) institusjonelle etnografi (IE) utgjør det teoretiske og metodologiske utgangspunktet for dette prosjektet. IE er en kvalitativ, eksplorerende og grunnleggende induktiv fremgangsmåte som har til hensikt å utforske det sosiale ut fra et bestemt ståsted i hverdagslivet. Ved å ta utgangspunkt i et ståsted, og de konkrete aktivitetene til individer som innehar dette ståstedet, er hensikten å utforske hvordan disse aktivitetene henger sammen med institusjonelle ordninger (Smith 2005: 58-59). Sykmeldte utgjør ståstedet i denne studien. Jeg har intervjuet ti personer som er langtidssykmeldte for usynlige, diffuse og subjektive lidelser. Åtte av informantene var sykmeldte for lettere psykisk sykdom i form av depresjon eller utbrenthet, og to var sykmeldte grunnet andre diffuse og symptombaserte plager. Studien kan oppsummeres i fire funn. For det første finner jeg at dagens regelverk gjør at sykefraværsoppfølgingen blir en komplisert prosess som innebærer mye arbeid og ansvar for sykmeldte, men også for de andre aktørene. Jeg finner også at selv om det formelle regelverket har fordelt ansvaret for de ulike stoppunktene mellom aktørene, så kan ansvarsfordelingen i praksis være en helt annen. Funn nummer to er at regimets standardiserte prosedyrer og ansvarsbeskrivelser - utarbeidet for å tilrettelegge for mer ansvar, selvstyre og likebehandling - ikke bare koordinerer aktørenes handlinger, de påvirker også deres handlingsrom. Regelverkets fokus på tidlig og tett oppfølging, aktivitet, samarbeid, funksjonsevne og sykenærvær blir styrende begreper som medfører at aktørene føler seg tvunget til å se på seg selv, tenke og handle i tråd med disse begrepene. Et tredje funn er at når fraværet skyldes usynlig og diffus sykdom så kompliserer det aktørenes oppfølgingssamarbeid. Sykenærvær og aktivitet er som nevnt målet i enhver oppfølging, og aktørenes blikk styres derfor mot å handle i tråd med dette. De ulike aktørene har ulike forståelser av hva som vil være «det beste» for den sykmeldte, og dermed kan det oppstå konflikter mellom dem. Til sist så finner jeg at det er en sterk kontrast mellom oppfølgingen av syke i sykepengeåret, og på arbeidsavklaringspenger (AAP). Sykmeldte som har gått over til AAP opplever at til tross for at de fortsatt er i samme situasjon, og har de samme helseplagene som før, så må de nå forholde seg til en annen institusjonell ordning med helt andre regler for oppfølging. | nor |