Abstract
Norge markerte hundreårsjubileet etter 1814 med en formidabel jubileumsutstilling som ble bygget på Frogner i 1914. Det ble også en mediebegivenhet uten sidestykke, og dermed et godt studieobjekt for kunstkritikk i avis. Maleriutstillingen under Norges Jubileumsutstilling 1914 viste for første gang 400 verk av Norges mest sentrale kunstnere gjennom tidene. Utstillingen markerte forskjellen mellom de eldre og de nye malergruppene gjennom inndelingen av de to offisielle avdelingene for malerkunst under utstillingen, den retrospektive maleriavdeling, og den moderne maleriavdeling. En utbrytergruppe, «De 14», fikk i tillegg laget sin egen paviljong. Gjennom blant annet diskursanalyser av kunstkritikken under jubileumsutstillingen, undersøker jeg hvilke kriterier som lå til grunn for kunstkritikk i 1914. Og funnene viser at kriteriene for kunstkritikk i 1914 er preget av subjektive, estetiske smaksdommer og sanseopplevelser av kunsten. Det finnes tre typer kunstkritikere som hver påvirker kritikken ut fra sitt ståsted. Kunstkritikkens særegenhet og egenart kunne være kodete, lukkede artikulasjoner og bruk av positive, affektive adjektiver, høystemt ordvalg, metaforer og affirmative sammenligninger, med annen kunst eller virksomheter, for å få fram et budskap. Kunstkritikkens formål og dermed funksjon var ofte en intermediær posisjon mellom kunsten og målgruppen, gjennom avisen. Men kunstkritikken kunne også aktivt prøve å bevege utvalgte målgrupper i en kunstpolitisk diskurs. Kunstkritikk var allerede i 1914 avhengig av kanal/avis for å formidle sitt budskap til ønsket målgruppe. Kunstkritikeren og kunstkritikken ville oppnå godt omdømme og høy prestisje. Diskursanalysene viser at det er stor sannsynlighet for at personlig prestisje og maktkamp i miljøet preget kunstkritikk. Kunstkritikkens særpreg og funksjon i 1914 var beskrivende, engasjerende, begeistret, bevegende kunstkritikk, for utvalgte målgrupper. Kritikk av kunst i avis kunne være politisk førende.