Karakterisering av biallelisk kronisk lymfatisk leukemi i en norsk populasjon

Abstract

Bakgrunn: Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) er en heterogen sykdom med varierende prognose. Den best kjente prognostiske faktoren i dag er mutasjonsstatusen til IgVh-genet. Ved KLL brukes et vidt spekter av IgVh-gener og typisk er det bare ett IgVh-gen som blir rearrangert. Ved biallelisk KLL er det to rearrangerte IgVh-gener. Det finnes ikke et godt kunnskapsgrunnlag om hyppigheten av biallelisk KLL og bruken av IgVh-gener ved denne sykdommen. En tidligere studie i Norge fant en prevalens på 9% og høyere frekvens av umuterte IgVh-gener hos pasientene med biallelisk KLL. Metode: Alle inkluderte pasienter ble diagnostisert med KLL ved flow-cytometry, og DNA-sekvensering viste doble IgVh-rearrangeringer. Totalt var det 148 pasienter som oppfylte disse kriteriene fra januar 2004 til mars 2013. Vi gjorde en deskriptiv studie av mutasjonsstatusen og bruken av IgVh-gener i denne gruppen. Mutasjonsstatusen ble bestemt av den gjennomsnittlige homologien til kimlinje-DNA av de to IgVh-genene. Resultater: Av de inkluderte pasientene var det 127 pasienter som hadde biallelisk KLL, 12 pasienter hadde biklonal KLL og hos 9 pasienter var det ikke mulig å avgjøre antall kloner. I den bialleliske pasientgruppen fant man at 48% var mutert og 52% umutert. 86% viste konkordant mutasjonstatus. De mest vanlige IgVh familiene var Vh3 (50%), Vh4 (22%), og Vh1 (17%). De mest hyppige IgVh-genene, som til sammen utgjorde en tredel av pasientgruppen, var Vh3-30, Vh4-34, Vh1-69 og Vh3-21. Den mest prevalente kombinasjonen var Vh3+Vh4. Vi fant åtte IgVh-IgDh-IgJh-rearrangeringer hvor ett rearrangement opptrådte tre ganger og syv rearrangement opptrådte to ganger. Konklusjon: Biallelisk KLL ligner monoallelisk KLL, selv om det var små forskjeller i bruken av IgVh-gener sammenlignet med tidligere publiserte norske resultater. En større mengde umuterte kasus enn forventet i en populasjonsbasert studie kan indikere dårligere prognose for biallelisk KLL, selv om dette ikke har blitt bevist i store studier.