Abstract
Da Irak i 1990 invaderte Kuwait ble det for alvor klart for de små, rike sjeikdømmene ved Persiabukta omringet av stormakter som Saudi Arabia, Irak og Iran hvor utsatt de var. For Hamad bin Khalifa al-Thani i Qatar var det tydelig at noe måtte gjøres, og etter å ha tatt makten fra sin far i 1995, satt han i gang en rekke tiltak for å møte denne trusselen. Reformer i utenrikspolitikken var sentralt, men også opprettelsen av Al Jazeera, byggingen av en nasjonal identitet og store investeringer internasjonalt var blant den nye emirens tiltak. Anonymitet kan være fatalt for stater i den situasjonen som Qatar var, og samlet sett utgjør disse tiltakene en merkevare-strategi designet for å øke Qatars synlighet internasjonalt. Det mest virkningsfulle elementet i denne strategien, det som virkelig bidro til å sette Qatar på det globale kartet var tildelingen av fotball-VM 2022 i 2010. Qatar fremstår på ingen måte som en fotballnasjon. Landet er på størrelse med et gjennomsnittlig norsk fylke, og med en befolkning på i overkant av 2 millioner, hvorav kun 20 prosent er statsborgere er det nærmest umulig å i det hele tatt bygge opp et fotballandslag av betydning. I tillegg er engasjementet rundt nasjonal fotball nærmest fraværende blant qatarere. Bak Qatars plutselige inntreden som fremtidig vert for fotball-VM ligger det derfor en enorm innsats fra myndighetenes side, blant annet gjennom forsøk på å bygge opp to nasjonale ligaer spekket med aldrende utenlandske fotballstjerner, et kostbart talentutviklingsakademi med grener i en rekke land og store investeringer i europeisk fotball, for å nevne noe. Videre produserte de en svært ambisiøs søknad om å få være vertsnasjon for arrangementet, og det er svært usikkert hvorvidt løftene om et fullstendig karbon-nøytralt arrangement og flytting av stadionene til fattige land er gjennomførbare. I tillegg har tildelingen allerede syv år før arrangementet vil finne sted bidratt til en rekke kontroverser. At målet om oppmerksomhet er nådd, er det imidlertid ingen tvil om. Det er likevel ikke usannsynlig at Qatar, med sine enorme ressurser og lille krets av beslutningstakere, vil klare å gjennomføre et mesterskap som etterlater seg et inntrykk av et vellykket arrangement internasjonalt. Det som seiler opp som den største utfordringen Qatar vil møte de kommende årene er dermed økt splittelse blant innbyggerne, hvor qatarere utrykker sterk misnøye mot den vestlige kulturelle innflytelsen. Samtidig som troen på demokrati svekkes i landet blir alkoholpolitikken innstrammet, reaksjoner fra de konservative samfunnslag øker, og kampanjer som Reflect your respect dukker opp, hvilket tyder på at det er bevaringen av en konservativ kultur som i størst grad opptar qatarere.