Abstract
«Har barnet en rett til rett kjønn?» er spørsmålet som stilles i denne avhandlingens tittel. De to typene kjønnsbekreftende behandling det er tale om å gi er pubertetsutsettende og femininise-rende/maskuliniserende hormonbehandling. I kapittel 5 har jeg slått fast at barnet har en gene-rell, materiell rett til kjønnsbekreftende hormonbehandling, og at denne følger av barnets rett til å bevare sin identitet etter barnekonvensjonen artikkel 8. nr. 1, barnets rett til helse og ut-vikling etter Grunnloven § 104 første ledd andre punktum, samt etter barnekonvensjonen ar-tikkel 24 sammenholdt med artikkel 6. Barnet har også en rett til kjønnsbekreftende hormon-behandling for kjønnsinkongruens etter særlovgivningen om diagnosen transseksualisme fore-ligger, ettersom behandlingen kan anses som nødvendig helsehjelp – og dermed er noe barnet i utgangspunktet har krav på. Likevel er det to forutsetninger som må være oppfylt for at be-handlingen skal gis. Det er for det første en nødvendig forutsetning at behandlingen er til barnets beste for at den skal kunne gis. Forsvarlighetskravet er et absolutt krav som må være oppfylt. Om behandling-en ikke anses for å være forsvarlig, er behandlingen ikke til barnets beste og heller ikke for-svarlig. I så fall kan behandlingen ikke gis. Hvis forsvarlighetskravet er oppfylt, må man vur-dere om behandlingen er til barnets beste før den gis. Om behandlingen er til barnets beste beror på en konkret helhetsvurdering, hvor barnets helse og utvikling, barnets mening, barnets privatliv og fysiske integritet, barnets identitet og barnets sårbarhet inngår. Om man finner at behandlingen er til barnets beste taler dette for at behandlingen skal gis. Også en avgjørelse om ikke å gi barnet behandling må være til barnets beste. Om man finner at en kjønnsbekref-tende hormonbehandling er til barnets beste er dette likevel ikke tilstrekkelig for at behand-lingen skal gis. For det andre må det foreligge hjemmel for at behandlingen skal kunne gis – samtykke fra barnets selv, eller foreldrenes samtykke er et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag. Om barnet er under 16 år er det tilstrekkelig at kun én av foreldrene med foreldreansvaret samtykker til pubertetsutsettende hormonbehandling, fordi behandlingen kan anses for å være «nødvendig for at barnet ikke skal ta skade» etter pasientrettighetsloven § 4-4 andre ledd bok-stav b. Dette vurderingstemaet er imidlertid et vesentlig strengere tema enn vurderingen av om behandlingen er til barnets beste. Om ingen av foreldrene samtykker til kjønnsbekreftende behandling av et barn under 16 år, kan fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-10 første ledd andre punktum vedta at barnet skal behandles. Fylkesnemndas vedtak erstatter i disse tilfelle-ne foreldrenes samtykke som hjemmel. Om barnet er mellom 16 og 18 år kan det selv samtykke til femininiserende eller maskulinise-rende hormonbehandling, ettersom det hverken følger av «særlig lovbestemmelse» eller «til-takets art» etter pasientrettighetsloven § 4-3 at barnet ikke kan samtykke. Slik behandling krever derfor ikke foreldrenes samtykke. Etter dette kan kjønnsbekreftende behandling gis til barn, selv i situasjonene hvor ingen av foreldrene ikke samtykker, såfremt fylkesnemnda finner at vilkårene er oppfylt.