Abstract
Denne oppgaven er en kvalitativ analyse av prosjektet E18 Vestkorridoren. Oppgaven tar utgangspunkt i makt- og beslutningsprosesser i skjæringspunktet mellom politikk og planlegging, særlig med tanke på konflikter mellom lokale og nasjonale mål. Regjeringen har i arbeidet med Nasjonal transportplan forsøkt å følge opp klimaforliket av 2008 med et mål om at vi skal bevege oss mot et lavutslippssamfunn. Helt konkret har man et nullvekstmål som sier at all vekst i persontrafikk skal tas med enten gange, sykkel eller kollektivtransport i byområder. Utbyggingen av E18 Vestkorridoren ligger nedfelt i Oslopakke 3, i Nasjonal transportplan, som er en finansieringsløsning for infrastrukturprosjekter i Oslo og Akershus. Målet i Oslopakke 3 er å bedre fremkommelighet og bymiljø i regionen, blant annet ved å fremme nullvekstmålet. E18 Vestkorridoren har blitt kritisert fra flere hold for å ikke følge opp under de nasjonale målene, og heller skape en vekst i personbiltrafikken. Denne kritikken tar utgangspunkt i de forliggende planene der en utvidelse av vegkapasiteten sies å øke konkurransefortrinnet til personbilen på bekostning av kollektivtrafikken. På bakgrunn av dette har jeg forsøkt å svare på hovedproblemstillingen Hvordan har interesse- og maktforhold påvirket plan- og beslutningsprosessen ved utbyggingen av E18 Vestkorridoren? . Analysen bygger hovedsakelig på 12 intervjuer med representanter fra de ulike aktørene som har vært involvert i arbeidet gjennom uttalelser til kommunedelplanen og vektlegger deres forståelser og beskrivelser av planprosessen. Oppgaven fremhever betydningen av konflikt mellom mål på ulike nivå. Funnene som er gjort tyder på at mål og verdier på lokalt nivå ofte kolliderer med mål og verdier på overordnet nivå. Politikere og planleggere på et mer overordnet nivå er i større grad opptatt av det store bildet, som å begrense miljøulempene fra biltrafikken. På et lokalt nivå er ofte politikere og planleggere mer opptatt av forhold som er av merkbar lokal betydning – som for eksempel støy- og støvforurensning. Det at lokalpolitikere vedtar planene og avveier konflikt mellom mål, fører i dette prosjektet til en større ivaretakelse av lokale mål fremfor nasjonale mål. Oppgaven reflekterer rundt behovet for en sterkere regional styring, for å sikre bedre ivaretakelse av nasjonale mål. Studien understreker også betydningen av posisjon i beslutningsstrukturen for innflytelse på plan- og beslutningsprosessen. Samtidig belyses forholdet mellom politikere og planleggere i byutviklingen. Funnene tyder på at prosjektets tidligere historie og politiske føringer har hatt store innvirkninger på prosjektet, også i dag. For eksempel er det flere aktører som mener prosjektet bygger på utdatert ekspertkunnskap, men at det er vanskelig å justere kursen på grunn av prestisjen som ligger i prosjektet. Dette problematiseres ytterligere ved at E18 Vestkorridoren er en del av Oslopakke 3, som har blitt til gjennom et kompromiss mellom flere partier. Det skjøre kompromisset preger derfor uttalelsen til flere aktører på ulike måter. Oppgaven drøfter om prosjektets plan- og beslutningsprosess fungerer som en barriere mot anvendelse av oppdatert fagkunnskap.
This master thesis revolves around the juncture between politics and planning, using qualitative analysis to highlight the process of power and decision-making during the development of E18 west of Oslo. In the national transportation plan, the Norwegian government sets policy objectives towards a low emission society. The development of E18 has been criticized for going against national targets and rather create an increase in road traffic. This study highlights the occurring conflicts concerning goals on different governmental levels, and reflects on the need of stronger regional governance in order to ensure better protection of national goals. Findings suggest that the projects earlier history and political provisions restrains today s planning process. The study reflects upon the decision-making process, particularly the existence of events and agreements that impede the application of updated knowledge. A key conclusion is that position in the decision-making structure affects the outcome for single agents.