Abstract
Tittel: Koordinering i klinisk ledelse - besværlig, men uunnværlig En komparativ casestudie av ledelsesstrukturen på to norske sykehus Bakgrunn: Kliniske ledere, klinikere som tar på seg lederroller, står i en utfordrende mellomposisjon i sykehusorganisasjonen. De må koordinere vertikalt mellom toppledelsen og pasientbehandlingen og horisontalt mellom fagprofesjoner som både er selvstendige og gjensidig avhengige av hverandre. Siden ledelse og organisering må ses i sammenheng, tar denne studien for seg hvordan ledelsesstrukturen påvirker koordineringen i klinisk ledelse. Studiens problemstilling er: Hvordan påvirker enhetlig todelt fagledelse koordineringen mellom kliniske ledere? Metode: Det ble utført en komparativ case studie på to norske sykehus med hver sin ledelsesstruktur. Sykehus A hadde enhetlig ledelse og sykehus B enhetlig todelt fagledelse. Datamaterialet ble innhentet ved hjelp av åtte semistrukturerte intervjuer av kliniske ledere på seksjons- og avdelingsnivå. Halvparten av informantene var leger og halvparten sykepleiere. Datamaterialet ble analysert i lys av tre perspektiver innen organisasjonsteorien; det instrumentelle perspektivet, kulturperspektivet og myteperspektivet. Funn: Studien finner en sammenheng mellom ledelsesstruktur og koordinering i klinisk ledelse, slik det instrumentelle perspektivet skulle tilsi. Kultur- og myteperspektivet supplerte studiens funn i mindre grad. På sykehus B fungerte horisontal koordinering godt takket være en omfattende tverrfaglig formell møtestruktur. Unntaket var horisontal koordinering innen økonomi, der delte budsjetter for hver fagsøyle opplevdes uhensiktsmessig. På sykehus A bar horisontal koordinering preg av å være begrenset til faglig koordinering og omfattet ikke driften i sin helhet. Et gap mellom seksjons- og avdelingsnivået i sykepleiesøylen gav vertikale koordineringssutfordringer for sykehus B. Dette skyldtes blant annet mange og store seksjoner som gav et stort kontrollspenn på avdelingsnivå. Konklusjon: Studien viser at enhetlig ledelse og enhetlig todelt fagledelse begge gir utfordringer for koordineringen i klinisk ledelse. Det gir imidlertid utslag på ulike måter. Mens sykehuset med enhetlig todelt fagledelse hadde størst utfordring med vertikal koordinering, hadde sykehuset med enhetlig ledelse størst utfordring med den horisontale.