| dc.description.abstract | Snorres saga om Olav den hellige i Heimskringla har ofte blitt lest som den mest historiske versjonen av Olavssagaene. Opp mot denne har andre verk blitt sett på som mindre pålitelige og mer legende enn historie. Dette gjelder kirkens egne skrifter, som Passio Olavi, og skrifter som «Den legendariske saga.» I de senere år har Snorres Olavsversjon blitt lest også som hagiografi. Gunnhild Røthe har i sin doktorgradsavhandling «Helt, konge og helgen» behandlet også Snorre ut ifra et slikt perspektiv. Med utgangspunkt i Snorres oppvekst på lærdomssenteret Oddi på Island, mener jeg det lar seg gjøre å lese Snorre som teolog. Heimskringla blir da beretningen om Guds frelsesverk i vår del av verden. Heimskringla har beretningen om Olav den hellige som midtpunkt og akse. Snorre forteller om hvordan Gud bruker den kristuslike martyrkongen til å fullføre kristningsverket og samlingen av landet. Snorre blir da ikke ulik evangelistene. Hos evangelistene er det Jesu liv, lære, lidelse, død og oppstandelse som blir det sentrale i deres beretning om Guds frelseshistoriske verk. Lukas beskriver for sin ærede venn Teofilus hvordan alt var fra begynnelsen av og i sammenheng, for at Teofilus skal forstå at det han har lært er sant. På samme vis mener jeg Snorre går fram, men her er det Olav som blir den Kristuslike kongefigur som gjennom liv, lidelse og martyrium vinner Norge for Gud. Lik Jesus blir regna til Davids ætt, blir Olavs tilknytting til Hårfagre-ætten sentral. Som teoretiske hjelpemidler i min lesning, bruker jeg Chatman som opererer med begrepet «gap» i fortellingen og Iser som snakker om «Leerstellen» som leseren må fylle ut. Viktig blir også tanken om at Snorres impliserte leser på 1200-tallet har kirkelig bakgrunn. Snorres leser vil være bedre i stand til sjøl å lese med bibelske referanser enn den moderne leser i dag. | nor |