Sammendrag
Med et konstruktivistisk perspektiv på «farlige hunder» er denne studiens siktemål å beskrive og analysere politiets håndhevelse av raseforbudet i hundeforskriften, og dens påvirkning på livene til hunder og eiere som rammes av den, basert på data fra kvalitative dybdeintervjuer med politibetjenter og hundeeiere. Forskriften forbyr seks hundetyper, blant annet pitbullterrier og amerikansk staffordshire terrier, populært kalt «pitbull» og «amstaff». Raseforbud er en «trend» i vestlige land, og temaet berører flere sentrale kriminologiske perspektiver og teorier. Dette prosjektet inngår i kritisk kriminologi-tradisjonen, og begrepet spesiesisme ‒ artsdiskriminering, slik det anvendes i grønn kriminologi er sentralt, sammen med stempling og stigma, og politisosiologiens kategoriserende «politiblikk». Datamaterialet viser at håndhevelse av hundeforskriften prioriteres lavt av politiet, noe intervjupersonene fra politiet begrunner med at ulovlig hundehold oppfattes som et lite aktuelt problem. Den lave prioriteringen kan imidlertid også skyldes at dette ikke oppfattes som alvorlig kriminalitet eller «ordentlig politiarbeid», i tillegg til at en hundekontroll er tidkrevende og oppfattes som unødvendig ressursbruk, kanskje som følge av en ny kvantitativ målstyring i politiet. Videre er det tydelig at forutsetningene for håndhevelse av raseforbudet avhenger av personlig hundeinteresse og -kunnskap hos den enkelte politibetjent. Samtidig viser hundekontroller seg å bero vel så mye på hundeeieren som på hunden, og raseforbudet gir politiet en utmerket mulighet til å kontrollere mennesker de oppfatter som mistenkelige, på «bekostning» av hundene. Når hunder som ikke har gjort noe galt ofres og avlives i «jakten» på eieren, medfører dette få kvaler for politibetjentene, som mener det oppveies av samfunns – og menneske – hensynet. Hundeeierne er negative til politiet og uttrykker at de har mistet tillitt til både dem og statsapparatet som følge av hundeforskriften og håndhevelsen av den, og de forventer at politiet har et ønske om å inndra og avlive så mange hunder etter forskriften som mulig. Men kontrollopplevelsene deres, og dataene fra politiintervjuene, stemmer lite med forventningene, noe som kan komme av at de bunner i et felles narrativ om politiet blant hundeeierne, som kan bygge på spesielt negative enkelthendelser, som har blitt en «sannhet». For flesteparten av hundeeierne fremstår hundekontrollene de beskriver som lite inngripende, men to har blitt ransaket og arrestert. Kommunikasjonen mellom dem og politiet, og deres «føyelighet» under kontrollene, kan være en forklaring, i tillegg til at egenskaper ved dem kan ha økt politiets mistanke. For en av dem, med synlig minoritetsbakgrunn, kan det også virke som om hunden ble brukt som et «middel» til å «uroe» og holde oppsyn med ham. Hundeeierne forteller også om stigmatisering, ikke bare fra privatpersoner, men også borettslag, veterinærer og bedrifter som retter seg mot dyr. De og hundene blir «feilaktig stemplet» som «farlige» og «kriminelle», og ekskluderes fra «hundesamfunnet». Siden hundene er utgangspunktet for stigmatiseringen, er de «tilknyttede stigma» for eierne, som blir «indirekte stemplet» ‒ et stempel de motsetter seg. Hundeeierne uttrykker stor kjærlighet til hundene, og raseforbudet og stigmatiseringen later til å påvirke deres følelsesliv, datamaterialet preges av historier om avmakt, tristhet, mistillit, frykt og sinne. Raseforbudet og stigmatiseringen later også til å ha forsterket deres kjærlighet til hundenes rase. I tillegg har forbudet påvirket hundeeiernes livsførsel, de tar forholdsregler for å unngå politikontroll og stigmatisering, og flere har vurdert å flytte til utlandet for å redde hunden eller få en ny hund av samme rase lovlig. Hundenes stempel medfører at de får en annen status og behandling enn andre familiehunder, som er dyrene mennesker vanligvis tilegner høyest vern og status. Ulovlige hunder, eller mulige ulovlige hunder hvis lovlighet ikke kan dokumenteres, risikerer dødsstraff, selv om de ikke har gjort noe galt, ‒ et ekstremt eksempel på stemoderlig behandling av dyr i lovverket, og en mulig ny sikkerhetsstyringslogikk i vestlige samfunn. Lovlige hunder av ulovlig type kan ikke omplasseres, og lever slik på eiernes nåde, slik de aller fleste dyrs skjebner avhenger av eierne. I påvente av en eventuell dødsstraff sitter hundene i «varetekt», og for to av hundene i utvalget har slike opphold vært svært belastende for deres helse. Raseforbudet har også vanskeliggjort sosialiseringen av hundene det rammer, og begrenset deres mulighet til samvær med artsfrender. Eiernes frykt for at hundene blir inndratt innskrenker også hundenes frihet. I tillegg kan hundene risikere å ikke få behandling om de er syke, grunnet veterinærers stigmatisering og eieres frykt for at veterinærene melder dem til politiet. Raseforbudet kan ha blitt innført som en «enkel løsning» på publikums frykt for «farlige hunder» og hundeangrep, men har fått stor innvirkning på livene til hunder og eiere, som lever som andre hunder og eiere. I tillegg kan det ha gjort hundene mer attraktive for miljøer som vil bruke hunder som «våpen» og til å true med, ettersom hundetypen antakelig er velegnet til å fremkalle frykt når de er definert som farlige og forbudt i lovverket. Slik kan hundeforskriften ha virket mot sin hensikt.