Abstract
Denne oppgaven tar for seg politiets innsats mot narkotika og ser på hvordan denne innsatsen har påvirket politirollen. Oppgaven ser på hvordan politiet tolker innsatsen, gjennom en kritisk diskursanalyse av offentlige dokumenter og rapporter som omhandler politiet, samt intervju med et strategisk utvalg fra politiet. Det ses også på hvordan politiets innsats mot narkotika harmoniseres med myndighetenes ideal om et kunnskapsbasert politi. Det politiske klima forespeilte et narkotikafritt samfunn på 1960-tallet, og en økende politiinnsats ble svaret. Narkotika var først og fremst en sykdomsdiskurs i Norge, fortrinnsvis i høyere sosiale lag, men dette endret seg til å bli en kriminalitetsdiskurs – representert ved ungdomskulturen i slottsparken på midten av 1960-tallet. Nils Christie og Kettil Bruun har kalt narkotika «den gode fiende». Forståelsen av narkotika som noe kriminelt er først og fremst skapt på bakgrunn av politiske føringer og internasjonale forpliktelser, og vokste seg frem som «en god fiende»; gjennom det jeg har begrepsfestet som en «meningsdannende industri» – et narrativ om narkotika som har stått meget sterkt, men som har fått mer motstand de siste årene. Politiet og politikere har hatt en stor tro på straffens avskrekkende effekt, og politiet har vært opptatt av å vedlikeholde grenser samt signaleffekten dette gir. Denne meningsdannende industrien er blitt internalisert i politirollen gjennom politiske føringer, gjennom politiets erfaring og kompetanse, og ved internasjonale relasjoner. I innsatsen mot narkotika har det vært et samspill mellom «ordentlig politiarbeid» og «ordentlig politikerarbeid». Politiet har også møtt «likesinnede» gjennom internasjonalt politisamarbeid og profesjonelle nettverk, hvor de har fått bekreftet sin forståelse av narkotika og sett viktigheten av politiets innsats. På denne måten kan narrativet om narkotika ha forsterket seg uten sterke motforestillinger. Politiet gikk fra å ha to halvtidsstillinger som arbeidet med narkotika i 1965 til at det ble definert som det dominerende kriminalpolitiske onde. På slutten av 1990-tallet «erstattet» organisert kriminalitet narkotika som det viktigste kriminalpolitiske onde. Likevel er det fremdeles slik at majoriteten av den organiserte kriminaliteten omhandler narkotika, men andre aspekter ved den organiserte kriminaliteten har også fått mer oppmerksomhet de siste årene. Antall straffereaksjoner med narkotika som hovedlovbrudd utgjorde nesten 50 % av alle forbrytelser i 2013 – den største andel som noen gang er registrert. Når vi ser på anmeldte lovbrudd fra 2013 er antall anmeldte narkotikaforbrytelser større i 2013 enn alle tidligere år. Offisielt ser ikke narkotika ut til å være en like klar og «god» fiende som på 1970 - 1990- tallet, men i praksis får man et annet uttrykk. Den er kanskje blitt en mer «skjult» fiende, som fremdeles er «god» i praksis, men mindre i policy. Narkotika blir her «skjult» under begrepet organisert kriminalitet. Narkotika blir både sett på som en kriminalitetsdiskurs – som i stor grad er forbeholdt kyniske bakmenn og narkotikaselgere – til også å bli sett på som en sykdoms-/hjelpediskurs. Den sistnevnte er særlig gjeldende for tunge rusmisbrukere og ungdommer som blir oppfattet som personer som trenger hjelp/veiledning. Narkotika er ikke bare en god fiende, men blir også på en slik måte en «god pasient». Politiet får bekreftet sin rolle som både kriminalitetsbekjemper og kriminalitetsforebygger gjennom innsatsen mot narkotika. Det kan se ut til at narkotika fremdeles er en viktig del av politirollen og politikulturen, som igjen påvirker «politiblikket». Politiblikket er nødvendigvis ikke bare opptatt av å ta og oppdage kriminelle og kriminalitet, blikket blir også tolket som et blikk som ser etter dem som trenger hjelp, særlig de unge og verdige ofrene. Politiblikket blir da tolket som et «hjelpeblikk», som ser symptomer og farer andre i samfunnet kan ha oversett – og hvor dette hjelpeblikket er fokusert mot de unge som bruker eller eksperimenterer med narkotika. Det blir da et gap mellom unge brukere og tunge rusmisbrukere, hvor majoriteten av brukere av narkotika, som ikke kommer i politiets søkelys, blir mer uklar – er de syke, eller er de kriminelle? Det kan virke som denne meningsdannende industrien, som narrativet om narkotika ser ut til å være, kan forklare hvorfor det er vanskelig for politiets innsats å være kunnskapsbasert. Idealet om et kunnskapsbasert politi, en politirolle forankret i en kunnskapsbasert tilnærming, ser ut til å komme i konflikt med denne «meningsdannende industrien» som har stått sterkt i politiet. Nettopp på grunn av dette, kan det se ut som idealet om et kunnskapsbasert politiarbeid ikke er lett å implementere i innsatsen mot narkotika. Dette er fordi en kunnskapsbasert tilnærming til innsatsen mot narkotika kan true denne «meningsdannende industrien», som ser ut til å være dypt forankret i politirollen. Politiet vektlegger erfaringskunnskap, «ordentlig politiarbeid» og har tro på avskrekking gjennom straff. Politiet har tro på sin rolle som både kriminalitetsbekjemper og kriminalitetsforebygger i innsatsen mot narkotika Det kan også se ut som et paradoks at myndighetene krever et kunnskapsbasert politi når de ikke later til å stille de samme kravene til seg selv.
This thesis examines how the police efforts against illicit drugs have influenced the police, and how the police interpret this effort.