Abstract
Bakgrunn: Studier viser at terapeuter er bekymret for at barn og unge blir veldig opprørte av spørsmål om traumer og traumerelaterte plager. Flere anbefaler systematisk kartlegging av traumer fordi barna ikke nødvendigvis forteller om traumeerfaringer, foreldre og henviser til BUP kjenner ikke alltid til barnets traumeerfaringer, eller traumene oppdages ikke alltid i BUP. Det er imidlertid få studier som har undersøkt traumeutsatte barns opplevelse av slik kartlegging. I denne oppgaven er hovedmålet å undersøke hvordan barn og unge henvist til BUP opplever å bli spurt om sine traumeopplevelser, og hva som påvirker barnets opplevelse. Til slutt blir det undersøkt hvilke barn som ikke vil delta på kartleggingen igjen. Metode: Hovedoppgaven baserer seg på innhentede data fra en behandlingsstudie gjennomført ved NKVTS. Utvalget består av 99 barn og ungdom (10 -18 år) henvist til åtte BUP i landet. Barna hadde opplevd én eller flere traumatiserende hendelser, og utviklet betydelig PTS-symptomer. Korrelasjons- og regresjonsanalyser ble benyttet for å undersøke sammenheng mellom barnas opplevelser og andre variabler. For å undersøke gruppeforskjeller i barnas opplevelse ble t-test og enveis ANOVA benyttet. For å undersøke hvilke barn som ikke ville svare på kartleggingen igjen ble regresjonsanalyser benyttet. Resultater: Det var få barn som opplevde kartleggingen som veldig emosjonelt opprørende. Flere opplevde kartleggingen som lite vanskelig og noe kjedelig. PTS-symptomer predikerte best hvor emosjonelt opprørte og vanskelig barna opplevde kartleggingen. Det var ingen sammenheng mellom alder, kjønn, antall traumer og type traumer, og hvordan barna opplevde kartleggingen. De barna som ikke ville delta i kartleggingen igjen var barn som opplevde kartleggingen som kjedelig. Konklusjon: Den antatte risikoen ved å spørre om traumer støttes ikke av denne studien. Det er heller større konsekvenser assosiert med å unnlate spørsmål om traumeopplevelser og traumerelaterte plager. Terapeuter bør møte traumeutsatte barn med empati, anerkjennelse, bekreftelse, og respondere adekvat på barnas historier. Gjennom systematisk kartlegging av traumer kan terapeuten skape en anledning og tilrettelegge for at barnet kan snakke om traumer.