Abstract
Bakgrunn: Denne studien utforsker dialogen i ti utvalgte timer av en terapiprosess med godt utfall. Terapien er utført med utgangspunkt i affektbevissthetsmodellen (ABT), en terapimodell med eksplisitt fokus på å fremme affektintegrasjon. Formålet med studien er å beskrive utvikling i både de prosessene som antas å befordre endring og den temporale utviklingen i disse endringene. Studiens to forskningsspørsmål bygger på spesifikke teoretiske antakelser om hvordan endringer på makronivå (utfall) vil gjenspeiles på mikronivå i terapidialogen. ABT operasjonaliserer både intervensjoner og endringsforståelse på måter som muliggjør empirisk utforskning. Her anvendes modellens hierarkiske system for affektrepresentasjon og intervensjonsfokus (ARIF) til å beskrive forekomst av, og utvikling i, fokus- og representasjonsnivåer, affekt- og relasjonskategorier, og interaksjonsmønstre. Affektbevissthetsskalaene (ABS) brukes til å beskrive utvikling i grad av affektbevissthet. Metode: Studiens datagrunnlag består av lydopptak fra terapitimer hentet fra Norsk Multisenterstudie av prosess og utfall i psykoterapi. Studien kan betegnes som en naturalistisk og eksplorerende mikroanalytisk kasusstudie. Det inntas en mixed-methods-tilnærming der data fra kvalitive forskningsverktøy kvantifiseres for å beskrive utviklingstrender og interaksjonsmønstre. Transkribert klinisk materiale brukes til å belyse og illustrere data. Kvantitative utfallsmål muliggjør sammenlikning med normative data. Dialogen fra ti utvalgte timer ble transkribert, og samtlige utsagn ble kodet med ARIF. Grad av affektbevissthet for affekten frykt ble skåret med ABS. Utvikling i affektbevissthet for andre sentrale affekter ble beskrevet kvalitativt. Deskriptiv statistikk ble brukt til fremstilling av fokusnivåer, affektkategorier, relasjonstema og affektbevissthetsskårer. Interaksjonsmønstre mellom pasient og terapeut ble studert med lag-sekvensanalyse. Resultater: Dialogen i de utvalgte timene var kjennetegnet av arbeid på samtlige ARIF-nivåer og en økning i tidsandel brukt på høyere nivåer av affektintegrasjon. Prosessen hadde et tydelig affekt- og relasjonsfokus, og det forekom en økning i pasientens tid brukt på tydelig affekt og nære relasjoner. Sekvensanalysene tydet på at pasient og terapeut som oftest fulgte hverandres fokusnivå. Parallelt med at de to arbeidet i tråd med ABT, fremkom en utvikling i affektbevissthetsskårer for affektene frykt, skyld og sinne. Ved avslutning vitnet pasientens kapasitet til affektintegrasjon om en betydelig endret evne til å representere og reflektere over egne affektopplevelser. Den positive utviklingen i utfallsmål forekom parallelt med økningen i affektbevissthet. Konklusjon: Den observerte utviklingen i ARIF og ABS er i stor grad samsvarende med ABT-utledete forventninger. Mulige innfallsvinkler til å forstå sammenhengen mellom terapeutisk arbeid, pasientens affektintegrasjonsprosess og hennes opplevde vansker diskuteres i lys av affektbevissthetsteori og psykoterapiforskning. Denne studien er den første som benytter ABS til skåring av terapidialog. Den må derfor anses som et innledende og eksplorerende bidrag til bruk av ABT-utledete forskningsverktøy i inngående studier av endring i terapiforløp.