Akseptabel appropriasjon? Appropriasjonskunst i opphavsrettslig konflikt: En studie av verksserien Canal Zone og påfølgende rettsak Cariou v. Prince.

Abstract

Kunstneren Richard Prince har arbeidet med appropriasjonskunst siden slutten av 1970-tallet. I en tid da billedkunstnere og kunstkritikere strevde med å akseptere de romantiske forståelsene av kunstnerisk originalitet og autentisitet, tok de i bruk bilder og idéer for å kommentere hvor konstruert de visuelle inntrykkene var i samfunnet. Forbrukssamfunnet ble overlesset av billedlig stimuli i reklame og annonser. Richard Prince begynner som så mange andre å appropriere fra disse visuelle kildene. Han utvikler stilen, begynner å male over appropriasjonene, men bryr seg lite om hvor han henter kildematerialene sine fra. Vinteren 2008 har Richard Prince utstilling på Gallery Gagosian i New York med verksserien Canal Zone. Verkene selger godt og omsetter for over 10 millioner amerikanske dollar. Men det er et problem. I de 30 verkene i serien, har han brukt over 40 fotografier fra boken Yes Rasta. Disse har han appropriert med å skanne og så printet ut på lerret. Deretter har han malt over dem. Boken Yes Rasta ble utgitt i 2000 av fotografen Patrick Cariou. Han hadde brukt seks år på å fotografere rastafarier som holder til i fjellområdene på øya Jamaica. En kultur få utenifra har fått innpass i. Når Cariou blir klar over at Prince har utnyttet hans fotografier uten å spørre om tillatelse går han til rettsak. Problemstillingen for oppgaven er: Hvilke konflikter sees mellom det kunstneriske og det juridiske i verksserien Canal Zone og den påfølgende rettslige saken Cariou v. Prince? I oppgaven fokuseres det på rettsprosessen fotografen Patrick Cariou og kunstneren Richard Prince går gjennom i saken Cariou v. Prince. Saken er avgrenset i tid fra 2008-2014. Rettslige konflikter er lite behandlet i den kunsthistoriske litteraturen. Problemområdet knyttet til opphavsrettens bestemmelser blir presentert og spesielt uklarhetene om grensegangen mellom når et appropriasjonsverk blir å regne for å være et åndsverk. I første rettsrunde taper Prince, men i anken blir han frikjent for krenkelse av opphavsretten til Cariou i 25 av 30 Canal Zone-verk. Saken blir forsøkt anket til høyesterett, men avvises og partene kommer til forlik. Konflikten blir tolket gjennom en diskursanalyse. Det problematiseres at retten gjør estetiske vurderinger og konsekvenser av den nye standarden for å vurdere hva som skal regnes for å være lovlig bruk av andres åndsverk. Kjennelsen åpner for usikkerhet for kunstfeltet og for videre lovgiving. Rettslige dommer viser seg å kunne gi uheldige virkinger i kunstfeltet. Til slutt diskuteres hvem som definerer hva som er kunstverk og hva som er åndsverk.