Abstract
Norge ligger vanligvis på toppen i evalueringer når det gjelder likestilling. Likevel mener noen at det fortsatt en del som må endres for å oppnå likestilling mellom kjønnene. For å utforske dette, valgte jeg å bruke innholdsanalyse, feministisk innholdsanalyse, og retorikk på to bøker: Bare en kvinne? Blå feminisme, hersketeknikker og likeverdige liv (2012) av Julie Brodtkorb, leder av Høyres Kvinneforum og Statssekretær, og Frihet, likhet, farskap (2011) leder av Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken. Disse to bøkene handler om likestilling sett gjennom deres personlige historie og politikk. Problemstillingen er: På hvilke måter er Brodtkorb og Lysbakken like og forskjellige fra hverandre når det gjelder feminisme og likestilling, både som mennesker og som politikere? Forskningen er delt i tre deler. I den første delen jeg ser på hvordan forfatterne forstår, identifiserer med, og bruker feminisme. Overraskende nok var Brodtkorb mer fokusert i å utarbeide feminisme som et begrep enn Lysbakken, som er leder av det feministiske partiet SV. I den andre delen ser jeg på hvordan forfatterne røver å fremme likestilling i dagens Norge ved å bryte med tradisjonelle kjønnsroller. De anbefaler at kvinner gir opp litt av makten de har og lar mennene ta en større rolle hjemme, slik at kvinnene kan lettere kombinere hjem og karriere. I den tredje delen ser jeg på Brodtkorb og Lysbakkens «blindeflekker», som ble vist gjennom måten de diskuterer familien på. Selv om begge forfatterne satser på individuell frihet og mangfold i samfunnet, blir familien konstruert som etnisk norsk, heterofil, og naturlig fruktbar. Da kan de som faller utenfor normen føler seg fremmedgjort. Selv om partiene ligger på hver sin side av aksen, tilsier forskjellene og likhetene mellom Brodtkorb og Lysbakken at de har nok til felles til å påpeke likestilling, den sosialdemokratiske velferdsstaten, og en kjønnsnøytral arbeider-omsorgsgiver rolle som kulturelle verdier i Norge.