Abstract
Oppgaven handler om hvordan arkeologisk fagmiljø mener fagfolk bør betegne og forholde seg til det som ikke ansees som vitenskapelig fortidsfortolkning. I dag fremstår fagmiljøets meninger som mange, tvetydige og forvirrende. På den ene siden har forskere meninger om at falske fortidskonstruksjoner bør kritiseres. På den andre siden forekommer meninger om at alternative fortidskonstruksjoner bør forstås og at det bør føres en dialog på kryss av faggrenser. I et daglig virke som arkeolog vil en før eller siden møte fortidskonstruksjoner som ikke ansees som arkeologiske. Jeg mener at en som arkeolog da står ovenfor et dilemma; skal det gis utrykk for forståelse, eller bør tolkningene kritiseres? Eller kanskje det er like greit å ignorere? Og hva kan egentlig arkeologisk teori fortelle oss om dette dilemma? Teoretisk og metodisk utgangspunkt er hentet fra Michael Foucaults diskursteori. I tillegg anvendes teoretiske perspektiver hentet fra Gregory Bateson. Litteratur som vil bli undersøkt er arkeologiske fagtekster fra slutten av 70-tallet og frem til i dag. Hovedproblemstillingen er: Hvordan styres faglige utsagn om fortolkning av fortiden som ikke ansees å være arkeologiske av et sett regulerende mekanismer? Analysen handler om fagfolks forskjellige betegnelser på, og holdninger til, hva som ikke ansees å være arkeologi. Hva som kan og ikke kan bli sagt, og hva som blir sagt til ulike tider vil være hovedfokuset. Ved å se på hvordan arkeologisk grenseoppgang behandles forskjellig, skisseres representasjoner i diskursen. Dog resulterer undersøkelsen i flere spørsmål en svar. Er det på tide med en ny innom-disiplinær debatt om hva som ikke er arkeologi, og hvordan fagmiljøet bør håndtere utfordringer knyttet til det?