Abstract
Flere enn en halv million mennesker ble drept i en serie massakre i Indonesia mellom oktober 1965 og mars 1966. Deretter fulgte 32 år med et autoritært regime med statlig propaganda og streng mediekontroll som hindret offentlig debatt. Denne analysen ser på dekningen av disse massakrene i dagens indonesiske presse for å avdekke i hvilken grad den er påvirket av eksterne restriksjoner og selvsensur. Analysen viser at formelle og uformelle restriksjoner begrenser dekningen da disse i all hovedsak oppfordrer til selvsensur og fører til mindre undersøkende journalistikk på områder som 1965/66 massakrene. Eierskapsstrukturene innen mediesektoren står særlig i veien for uavhengig journalistikk i Indonesia, ettersom den politiske eliten er eiere av store mediekonglomerater. Tradisjoner og journalistisk praksis fra tiden under militærstyret er fortsatt i stor grad gjeldene og bidrar også til selvsensur, og manglende profesjonalitet og etiske normer gjør at denne praksisen opprettholdes. Indonesisk presse kritiserer myndighetene uten i særlig grad å frykte følger fra offentlige institusjoner, men har fortsatt til gode å fullt ut fungere som vaktbikkje og er også opptatt av at de har en viktig rolle i sosial utvikling i tråd med tradisjoner som utviklingsjournalistikk og den såkalte Pancasila-filosofien.
More than half a million people were killed in a series of massacres in Indonesia from October, 1965 to March, 1966. These events were followed by 32 years of authoritarian rule with state propaganda and strict media control hindering public debate. This analysis looks at the coverage of these massacres in the Indonesian press today, to reveal to what degree it is influenced by external restrictions and self-censorship. The analysis shows that the coverage is hampered by formal and informal restrictions which primarily encourage Indonesian press workers to self-restrain from investigative reporting into so-called sensitive issues, such as the 1965/66 massacres. The ownership structures in the media sector are particularly influencing independent reporting, as the powerful political elite are significant shareholders of major media conglomerates. Practices and traditions from the New Order era still remain in today s news rooms and are also contributing factors to self-censorship, and a lack of professionalism and ethical standards serve to sustain these practices. The Indonesian press are today critiquing the authorities without significant fears of repercussions by state institutions, but has still not yet fully embraced their role as a watchdog . A mission to contribute to developing the nation seems to be deemed equally important, in line with the traditions of development journalism and the Pancasila philosophy.