| dc.description.abstract | Avhandlingen tar for seg Norsk Folkemuseums historie mellom 1945 og 1955 ut fra en tredelt problemstilling. Det første og på mange måter viktigste formålet er å gi en empirisk beskrivelse av museets utvikling i den aktuelle perioden, begrenset til de tre sentrale virksomhetsområdene forskning, formidling og institusjonens organisatoriske oppbygging. Bakgrunnen for valget av tema er at det finnes svært få undersøkelser både om norske museer generelt og Norsk Folkemuseum spesielt i den tidlige etterkrigstiden. For Norsk Folkemuseums del representerer disse årene dessuten en betydningsfull overgangsfase. Institusjonens grunnlegger og dominerende skikkelse gjennom 52 år, direktør Hans Aall, døde nemlig nokså brått i 1946 og etterlot seg et stort tomrom. Hvordan den nye direktøren, Reidar Kjellberg, ledet museet videre i spenningsfeltet mellom tradisjon og fornyelse er derfor vesentlig for å forstå institusjonens nyere historie i det hele. Avhandlingens hovedintensjon er å bidra til å belyse dette. Den andre delen av problemstillingen dreier seg om å analysere museets virksomhet kontekstuelt i forhold til tre sett med interne og eksterne føringer – institusjonen selv i Hans Aalls tid, etterkrigstidens statlige kulturpolitikk samt de kulturvitenskapelige fagenes utvikling. Hvordan og i hvilken utstrekning ble det som foregikk på museet påvirket eller til og med styrt av slike faktorer? Hvor var innflytelsen størst, og på hvilke områder kan museet eventuelt (også) sies å ha fulgt en mer selvstendig kurs? Utvalget så vel av de empiriske virksomhetsområdene som de kontekstuelle føringene er gjort i henhold til sentrale perspektiver i den «nye» museologien, der museenes rolle som kunnskaps- og meningsprodusenter, deres samfunnsmessige relasjoner samt publikums subjektive opplevelse og fortolkning av dem står i fokus. Avhandlingens teoretiske hovedinnfallsvinkel er likevel å betrakte museet i ett bestemt perspektiv, nemlig den interne vekselvirkningen mellom institusjonens ideologi og praksis. Denne tilnærmingen utgjør problemstillingens tredje og siste del. Ideologi defineres i den forbindelse strukturelt som et overordnet idé- og verdisystem, praksis relasjonelt som et gitt antall handlinger som blir styrt av den tilhørende ideologien, men som også har potensial til å modifisere den. Det avgjørende spørsmålet her blir hvordan de to nivåene interagerte med hverandre, graden av samsvar og avvik mellom dem. Dreide det seg om en symmetrisk eller asymmetrisk relasjon – om ideologistyrt praksis, praksisartikulert ideologi eller litt av begge deler? Det konkrete forelegget for en slik analysemåte er hentet fra den amerikanske sosialantropologen Sherry B. Ortner, der ideologi og praksis (struktur og aktører/ideer og handling) står i et langt mer dynamisk og prosessuelt forhold til hverandre enn i mye annen kulturteori. | nor |