Abstract
Tittel og undertittel: Lavterskeltilbud til pasienter med epilepsi Artikkel: Hva bør et lavterskeltilbud til kronisk syke epilepsipasienter inneholde? Refleksjonsoppgave: Lavterskeltilbud til epilepsipasienter- betydning som kvalitetskriterium? Sammendrag: Formål: I artikkelen oppsummeres litteratur som beskriver hva et lavterskeltilbud til kronisk syke epilepsipasienter bør inneholde. I refleksjonsoppgaven diskuteres lavterskeltilbud til epilepsipasienter som kvalitetskriterium. Teoretisk forankring: Studien er forankret i evidensbasert praksistradisjon og kvalitetsforbedring. Metode: Systematisk litteraturgjennomgang. Litteratursøk i 5 elektroniske databaser, håndsøking i referanselister og i tidsskriftene Sykepleien og Sykepleien Forskning. I første søk var 1158 artikler identifisert som relevante, 1083 møtte ikke inklusjonkriterier. 75 artikler ble lest som fulltekst hvor 63 ble ekskludert. De inkluderte studiene ble abstrahert og kvalitetsvurdert før en deskriptiv analyse ble gjennomført og hele litteraturmaterialet sammenstilt og syntetisert ved innholdsanalyse. I refleksjonsoppgaven ble Demings sirkel for kvalitetsvurdering benyttet. Resultater: 14 artikler ble inkludert i studien. Funnene fra disse studiene viser at et lavterskeltilbud bør være tverrfaglig og sette fokus på medisinsk behandling, råd, informasjon, veiledning og kunnskap for å utvikle hensiktsmessige mestringsstrategier. Tilbudene preges av ulike grader av oppgaveglidning mellom profesjonene i et lavterskeltilbud, og viser at oppgaver, kompetanse og ansvar primært ligger hos sykepleier. Resultatene kan bli bedre ivaretakelse av pasienten, bedre ressursutnyttelse for spesialisthelsetjenesten og økt kvalitet på arbeidet som blir utført fordi da ansatte må spesialisere seg i alle aspekter innen sykdomsforløpet epilepsi. Konklusjon: Lavterskeltilbud bør tilbys av et tverrfaglig team som samarbeider om ulike individualiserte helsetjenester. Målet må være å hjelpe en pasientgruppe å utvikle hensiktsmessige mestringsstrategier som bedrer livskvalitet, selvfølelse og sykdomskontroll.
Title and subtitle: Low-threshold services for patients with epilepsy Article: What could low-threshold services to chronically ill epileptic patients include? Essay: Low-threshold services for epilepsy patients - importance as quality criterion? Summary: Purpose: The article summarizes literature that suggests content in low-threshold services to chronically ill patients with epilepsy. The essay discusses low-threshold schemes as a quality criterion for services to the epilepsy patients. Theory: The study is grounded in evidence-based practice tradition, and aligns with quality improvement efforts. Method: The study presents a systematic literature review based on literature retrieved from five electronic databases, hand searching of reference lists and the Norwegian journals Sykepleien and Sykepleien Forskning. The initial search returned 1158 potentially relevant articles, however 1083 did not meet inclusion criteria. 75 articles were retrieved as full text, where 63 were excluded. Included literature was subject to abstraction and quality assessed, followed by a descriptive analysis where all the retained material was synthesized using content analysis. The essay was organized according to Deming circle for quality assessment. Results: 14 articles were included in the study. The findings show that a low-threshold ought to be multidisciplinary and include medical care, advice, information, guidance and knowledge to promote coping behavior. To achieve this different degrees of task shifting between the professions in a low-threshold may be required, and coordination of tasks, competence and responsibility primarily rests with the nurse. The result is better care outcomes for patients, improved resource for specialist services and improved quality of work being performed because staff must specialize in most aspects of the epilepsy disease trajectory. Conclusion: Low-threshold services should consist of a multidisciplinary team that collaborates to offer a set of services to ensure individualized healthcare. To help a patient develop appropriate coping strategies can improve quality of life, foster self-esteem and ensure control of illness in everyday living.