Nixon, Kissinger og den sørasiatiske krisen i 1971: USAs tilt mot Pakistan

Abstract

Under den Pakistanske borgerkrigen i 1971 kjempet befolkningen i Øst-Pakistan om økt selvstyre og etter hvert uavhengighet fra Vest-Pakistan. India intervenerte i konflikten etter en enorm flyktningestrøm og store menneskelige lidelser påført befolkningen i det som etter hvert ble uavhengige Bangladesh av den pakistanske hæren. USAs president Richard Nixon og hans mektige sikkerhetsrådgiver Henry Kissinger valgte å ta side med det brutale militærdiktaturet i Pakistan framfor India, verdens største demokrati, under konflikten. Denne oppgaven handler om hvorfor USA valgte å tilte mot Pakistan. Forklaringen ligger i en blanding av at Nixon og Kissinger hadde negative personlige følelser om India og landets statsminister,Indira Gandhi, at Pakistan hadde større strategisk verdi enn India og at Pakistan hadde hjulpet USA med å gjenoppta de diplomatiske forbindelsene med kommunistiske Kina. Den aller viktigste årsaken var at Nixon og Kissinger oppfattet alle hendelser i verden som en del av Den kalde krigen og maktkampen mellom USA og Sovjetunionen. Nixon og Kissinger så på Pakistan som en stedfortreder for USA og India som en stedfortreder for Sovjetunionen. De fryktet signalet det ville sende hvis USA satt stille og så på at en av sine allierte ble knust av en soviet pawn , som de sa.