Historien om frontsøstrene: De norske frontsøstrenes historie i et nytt lys

Abstract

Frontsøstrene var kvinner som frivillig vervet seg til tjeneste i det tyske Røde Kors under 2. verdenskrig. De kom fra mange land i Europa, men de 'germanske' landene Norge, Danmark, Belgia og Nederland var i en særstilling i tyskernes øyne. Omkring 500 norske kvinner endte opp i aktiv tjeneste - de fleste innenfor institusjoner og lasarett tilhørende Heinrich Himmlers Schutzstaffel. SS var sentrale i både rekruttering og opplæring av frontsøstrene, som gjennomgikk en solid opplæring med fokus på både militære ferdigheter og disiplin, samtrening med militære avdelinger og ideologisk opplæring i nazistisk Weltanschauung, eller verdensanskuelse. I de første to krigsårene etter rekrutteringen startet (fra 1942 – 1943) havnet mange av de norske søstrene i noen av de voldsomste frontavsnittene på østfronten. Enkelte ble med så langt øst som det var mulig å komme – til Kislovodsk i Kaukasus, på et lasarett med utsikt til det hakekorsprydete Elbrus. De ble vitne til voldsomme kamper, især da tyskerne havnet på defensiven og ble drevet tilbake gjennom et herjet Ukraina med sovjetiske tropper i hælene. Etter krigen kom frontsøstrene hjem til land som var frigjort fra det tyske åket. Hjemmefronten arresterte kvinnene for å ha 'ytt bistand til fienden'. Med unntak av Danmark ble frontsøstrene i de øvrige germanske landene idømt varierende grader av fengselsopphold, bøter og tap av borgerrettigheter. I Norge er historien om 2. verdenskrig stadig like tidsaktuell - debatten omkring hva som hendte, hvem som deltok på hvilken side, eller i hvor stor grad landssviksakene var et overgrep eller rettferdige er en del av denne uferdige historien som frontsøstrene er en del av. Journalister, historikere og barnebarn av de som opplevde krigen går igjennom brev, dagbøker og arkiv og setter sammen bruddstykkene til nye historier. Disse får, kollektivt sett, stor makt over den etablerte historiefortellingen, og i tilfellet frontsøstrene skal vi se hvordan et forholdsmessig lite antall personer har fått prege hoveddelen av den allment kjente historien om denne gruppen. Denne studiens hovedmål er å etablere hvem som har formet historien og den kollektive forståelsen av frontsøstrene. Jeg ønsker å undersøke hvorvidt det finnes et hovednarrativ om disse kvinnene, og hva det eventuelt består i. I hvor stor grad stemmer det overens med nyere norsk og internasjonal forskning om 2. verdenskrig, og hvilke implikasjoner har dette for forståelsen av de norske kvinnene som del av Tysklands storkrig?

The 'front-sisters' were women that volunteered for service in the nazified German Red Cross (DRK) during World War 2. They hail from many European countries, but those from the 'germanic' territories, namely Norway, Denmark, Belgium and Holland, were viewed as something out of the ordinary by their German employers. Around 500 Norwegian women ended up in active duty – most of them in institutions and field hospitals belonging to Heinrich Himmler's Schutzstaffel. The SS was responsible for both the recruitment and training of the front-sisters, whose substantial education contained elements of military skills and discipline, co-training with the Wehrmacht and ideological education in the Nazi Weltanschauung. The first two years following training and introduction of the female volunteers into the DRK, from 1942 – 1943, many of them witnessed the heavy fighting at some of the most vicious chapters of the eastern front. Some went as far east as the Caucasus Mountains – at a field hospital in Stalin's summer residence at Kislovodsk. As the German advance ground to a halt, and then increasingly to a desperate defensive withdrawal, they followed the German divisions through a ravaged Ukraine with the Soviets at their heels. As the war ended, the women returned home to countries liberated from the German yoke. Many of them were arrested by the home-front for having actively aided the enemy. With the exception of Denmark, all other 'germanic' countries sentenced their front sisters to varying degrees of jail-time, fines and loss of civil rights. In Norway the historical narrative of the 2nd World War is very much alive – the debate around what happened, the parties involved and the culpability of varying sides in the conflict is by no means over – the front sisters are a part of, and should be understood in the light of, this historical context. Journalists, historians and family members of those that experienced the war first hand are now pouring over old journals, letters and archives and are piecing together new stories to counter the old. Collectively, this group of writers and spokespersons have a lot of sway over the established narrative of the war, and in regard to the front sisters we will see how a relatively small group of people have dominated what is commonly known by the public. The goal of this study is to establish who has been instrumental in shaping the common history and understanding of the front sisters as a group. I wish to find out whether there exists a common narrative pertaining to this group of women, and if so – what its common denominators are. To what degree does this echo in modern Norwegian and international WWII- and Holocaust-research, and what implications does it impose on our understanding of the front sisters as a part of Germanys war?